Sårt om ung sex

Hvis Vigdis Hjorth vil fjerne seg fra merkelappen «erotisk forfatter», er denne utgivelsen noe midt mellom det modige og det toskete. En tynn og liten bok med en personlig, sår og trist historie om pubertet og ensomhet.

Det er vanskelig å skrive om erotikk, om sex, det er både litterært krevende - og, ikke minst, kan det få konsekvenser for offentlighetens oppfatning av både forfatteren og forfatterskapet. Dette har Vigdis Hjorth fått erfare til fulle, noe hun tok opp i vårens artikkelsamling «En erotisk forfatters bekjennelser og andre tekster for voksne». En av tekstene var skissen til denne boka, kortromanen «Den første gangen».

Siden Hjorths forsøk på å distansere seg fra merkelappen «erotisk forfatter» møtte motbør, og hun ble anklaget for å føre «dobbelt bokholderi», både benekte og samtidig bekrefte sin forfatterpositur, må det oppfattes som noe midt mellom modig og toskete nå å videreutvikle akkurat dette temaet, det første samleiet. Men Vigdis Hjorth gir seg ikke.

Romanen er en videreutvikling av en tidligere skisse, som for øvrig også er å finne innbakt i romanen «Med hånden på hjertet» fra 1989. Da ble historien fortalt av en venninne av hovedpersonen, som en litt latterlig episode. I vår framsto fortellingen som selvbiografisk. Nå er skissen utviklet til en tynn, liten bok, med en forsøksvis uklar tilknytning til forfatteren, en kortroman for ungdom.

Trist

I korte trekk fortelles det om en 16-årig pike som ønsker å gjøre det . Fordi det er den nevrotiske morens største skrekk, men også fordi det vil forandre piken, garantert vil være uforglemmelig, og ikke minst kunne skrives om i dagboka. I løpet av et kort tidsrom treffer hun en gutt, noe eldre enn henne, og etter et par bortimot tause, men fysiske møter begrenset til kyss, klem og nesten leiing, skal det store skje. Men det skjer ikke.

Piken dikter opp et fyrig samleie, hvorpå foreldrene leser dagboka, blir rasende og straffer henne med en faretruende og langvarig still-het: «Jeg snakker ikke med dem på flere måneder og når vi forsøker får vi det ikke til, for klitoris og andre ord synger i luften når vi ser på hverandre. Jeg kunne ikke si at det ikke var sant. (...) Det var vel like ille. Eller verre. De vet det ikke ennå at det var dikt. Og det gjør ingen forskjell.»

Gjenkjennelse

«Den første gangen» er en trist historie, fortalt av piken som voksen, med en blanding av voksen og ung stemme. Hennes desperasjon, hennes ensomhet, kjedsomhet og lengsel etter å bli voksen, er fortalt på en måte som gjør leseren kald, ulykkelig og 16 år igjen.

Hjorths lille fortelling er personlig, den er sår, ikke minst fordi den er «uromantisk». Piken har ingen følelser for gutten i fortellingen. Han omtales hele tida med distanse, med etternavn - hun synes hendene hans er tynne og bleke. Piken forventer ikke mer enn sex uten kjærlighet, noe som gjør fortellingen enda mer ensom. Bildet av foreldrene er også kjærlighetsløst. De snakker til henne, om henne, utenfor henne. Særlig av moren skapes det et uhyggelig bilde, som av en fangevokter. Og det er i møtet mellom foreldrene og det piken ikke opplever at ensomheten blir total. Akkurat denne følelsen vil treffe unge lesere, så vel som eldre som vil gjense sin egen pubertet i et lite glimt.

Fiksjon eller fakta?

Noe annet er hvorvidt boka egentlig tematiserer forholdet mellom fakta og fiksjon, slik Hjorth antyder i det siste avsnittet. Her trer hun ut av teksten, og kommenterer den: «Men den virkning den fikk, min første diktning, og den forferdelse den medførte, lærte meg noe avgjørende: At det vi dikter opp kan ha større betydning enn det som er sant, og være sannere.»

Det er mulig dette ble Hjorths erkjennelse, men den blir ikke overført til leseren som noe annet enn en påstand fra forfatterens side. Men temaet er absolutt spennende, det har Hjorth også erfart når oppfatninger av henne blir mer virkelig for mange, enn hvem hun faktisk er eller vil være. Kanskje noe for neste bok?