Satan i rettssalen

Slik advokatene herjer det amerikanske samfunnet, er det vel ikke mer enn rett og rimelig at kampen mellom godt og ondt utspiller seg blant dem i Taylor Hackfords siste film. I Al Pacino har han i hvert fall en djevel god som noen.

«Djevelens advokat» er en underlig smørje av en film, drama og thriller tilsatt psykologi, med religiøse symboler og fantasier i stadig økende omfang, etter som historien skrider fram. Det gjør den lenge, en underholdende og til dels overraskende affære på over to timer.

Saktens kan den begredelige fortellingen om Kevin Lomax (Keanu Reeves) også by på litt å tenke over. Kjekk kar, Kevin, småbyadvokat med suksess og vakker kone, men uten særlige skrupler i rettssalen. Den dagen han vinner en spesielt skitten seier, kommer hodejegerne fra New York og lokker ham til Manhattan med feit lønn, diger leilighet og gode utsikter.

Sammen med fru Mary Ann (Charlize Theron) drar han av gårde. Ny sjef er John Milton (Pacino), en fyr du ikke vil ha slengt etter deg. Fruen, meget godt spilt av Theron, oppdager raskt at ingenting er som det skal være bak fasadene. Hun opplever de skrekkeligste ting, men blir ignorert av en ambisiøs ektemann forblindet av vakre kvinner og kampen for å vinne. Når han endelig skjønner at det er fare på ferde, er helvetet løs.

Verken mer eller mindre. Det handler altså om å selge seg for dyrt, i en film hvor Pacino blir selve inkarnasjonen og mer enn det på satan. Han er så ond som han skal være, men med et lite ironisk glimt i øyet, som gir den nødvendige distanse til faenskapen. Dessverre har ikke regissøren holdt den samme distanse til alt kruttet han fyrer av i en dommedagsscene mot slutten. Og der ødela han litt for seg selv, men utgangen på det hele er høyst uventet. En ganske original vri på et evig tema, dette. Absolutt noe å ta med seg.