Satan på barnerommet

Da «Eksorsisten» kom på kino i USA i jula 1973, økte etterspørselen etter djevleutdrivere. Folk kastet opp, fikk hjerteanfall og aborterte i kinosalene. Tidenes mest omtalte skrekkfilm ble ikke vist i Norge før i 1977. I morgen kommer den i ny og forlenget versjon.

Få filmer har ført til så mye oppstandelse som William Friedkins «Eksorsisten». Ordet «kinonevrose» oppsto som en følge av de utallige kalamiteter i dens kjølvann - i Los Angeles anslo en garvet kinobestyrer at hver visning i gjennomsnitt medførte fire besvimelser, et halvt dusin oppkastanfall, mens enda flere spontant forlot salen.

Historien om søte, lille Regan MacNeils forvandling til et demonbesatt uhyre er en sjeldent virkningsfull gyser om kampen mellom det gode og det onde. I BBC-dokumentaren «The Fear of God: The Making of The Exorcist», påstår programlederen at han ikke engang har kommet seg etter filmens trailer, som han så som 11-åring. Noen ser den som katolsk propaganda, andre ser bare spekulativ blasfemi og henviser bl.a. til den berømte scenen, hvor Regan onanerer med et krusifiks og med fordreid stemme spyr ut obskøniteter.

I sterkere grad enn de fleste skrekkfilmer har «Eksorsisten» berørt våre fryktinstinkter. Og den er, gudbedre, basert på en sann historie.

Robert ble Regan

William Peter Blattys roman kom ut i 1971, etter at han lenge hadde fundert over historien om 14 år gamle Robert C. fra en liten by i Maryland. I 1949 tilkalte hans foreldre en katolsk prest til å drive ut djevler han så ut til å være besatt av. Gutten hadde brukt et ouija-brett til å påkalle ånder: han snakket ukjente språk, pratet baklengs, var aggressiv og kastet opp, madrassen hans beveget seg. Blatty fant en artikkel om ham i Washington Post og oppsporte den katolske pateren. Denne sto hardnakket på at historien er sann og hjalp Blatty med stoff til boka. Robert C. ble til jentungen Regan. Romanen føk umiddelbart til topps på bestselgerlistene. Blatty skrev så manus til filmen, en langvarig prosess under overvåking av en nidkjær William Friedkin, og står dessuten som produsent.

Som hjemsøkt

Om Friedkin ikke trodde på djevelen før, kunne han og resten av staben saktens begynne å lure i løpet av filminnspillingen. En serie merkelige uhell og tragedier hjemsøkte produksjonen i de månedene den varte - hovedsakelig med interiøropptak i New York og eksteriører i bydelen Georgetown i Washington, der handlingen utspiller seg. Settet tok på mystisk vis fyr en natt og brant ned til grunnen, ifølge boka «Hollywood Hex» av Mikita Brottman som resultat av en kortslutning. I BBCs dokumentar hevder Ellen Burstyn, Regans mor i filmen, at ingen fant årsaken.

Ni dødsfall rammet de involverte i innspillingsperioden. Iren Jack MacGowran har en mindre rolle i filmen og døde ei uke etter at han var ferdig med sine opptak - der han ble drept av djevelen. Da Max von Sydow (eksorsisten pater Merrin) landet i New York for å begynne arbeidet, fikk han beskjed om at hans bror var død i Sverige. von Sydow selv ble syk under innspillingen. Ellen Burstyn ødela ryggen under den omtalte krusifiks-scenen, skuespilleren Jason Millers (pater Karras) sønn ble kjørt ned av en motorsyklist og svevde lenge mellom liv og død, en kameramann mistet en nyfødt baby, Linda Blairs (Regan) bestefar, en vaktmester, ble drept. Rekvisitter forsvant. For å nevne en brøkdel.

Og om ingen sier de tror på hjemsøkelser, så er Max von Sydow den eneste i BBC-dokumentaren som nøkternt avfeier alle ulykkene som tilfeldigheter.

«Jeg vet ikke egentlig om det var en ulykkesfugl ute,» sier for eksempel Ellen Burstyn i «The Hollywood Hex». «Men noen virkelig merkelige ting skjedde... Vi hadde å gjøre med virkelig tøft stoff, og du spøker rett og slett ikke med den slags ting uten at det manifesterer seg på en eller annen måte.»

Det gikk så langt at Friedkin ba Thomas Bermingham, en jesuittprest som var teknisk rådgiver på innspillingen, om å utøve eksorsisme over settet.

Pateren så ikke tilstrekkelige beviser for djevelens tilstedeværelse, men fant det fornuftig å lyse velsignelse over arbeidet i en seremoni. Deretter ble det rolig. «Men akkurat på den tida brant det i Jesuitt-boligen i Georgetown,» siteres Bermingham i Brottmans bok.

William Friedkin, ikke fremmed for PR-effekter, er ikke den som har avlivet rykter og har bl.a. fortalt om merkelige tildragelser også i etterarbeidet, for eksempel «uforklarlige» dobbelteksponeringer. Kanskje var han selv demonen. I alle fall drev han sin stab usedvanlig hardt. «En gærning,» har Burstyn sagt.

Da er det på tide å sitere von Sydows pater Merrin i «Eksorsisten»:

«Djevelen er en løgner. Han lyger for å forvirre oss. Men han blander også løgner med sannhet for å angripe oss. Angrepet er psykologisk, men mektig. Så ikke hør på ham, husk det, ikke hør.»

Men folk hørte. Da filmen kom på kino annen juledag 1973 - etter store betenkeligheter i Warner-ledelsen, der enkelte mente den burde hvile i fred på en ukjent hylle - sto publikummere i New York i timelange køer i snøstorm. Billetter gikk på svartebørs. I Boston sto 5000 i kø daglig. Inne besvimte de, kastet opp, ravet rundt, fikk hysteriske anfall, mens enkelte hallusinerte etterpå, ble plaget av mareritt og trengte legebehandling.

Prester fra alle trosretninger rykket ut mot filmen, og i Illinois brant en menighet Blattys bok for å gjøre det lille de kunne mot dævelskapen. Psykologer sto i giv akt. Marilyn Monroes tidligere psykiater rykket ut med en diger advarsel.

I ettertid kom også anklagene om at «Eksorsisten» og Friedkin måtte holdes ansvarlig for en rekke drap rundt om i verden.

Tvil, tro og sex

Nå dempet hysteriet seg med tida, og det kan jo hende at fire timers køståing i krigstilstander gjorde noen ekstra mottakelige for djevelske angrep. At en tilnærmet psykose av oppmerksomhet rundt filmen økte dens virkninger er nokså sikkert. Folk ventet rett og slett å bli vettskremte. I tillegg behandler den vesentlige religiøse spørsmål om tvil, tro og selve satanproblemet: Eksisterer han? «Eksorsisten» tar dessuten for seg familierelasjoner; mellom foreldre og barn, barns forhold til foreldres død - den gode pater Karras plages av dårlig samvittighet for sin mors død og ser henne vandrende på gata. Historien inneholder nok av stoff til å berøre. Noen dybdeanalyser ser filmen som et innlegg om menns angst for kvinnelig seksualitet, ettersom den besatte er en jentunge rundt puberteten og djevleutdriverne menn i sølibat.

Først og fremst er den en god skrekkfilm, på flere vis banebrytende. Om folk ubevisst, slik forfatter Blatty helst vil se det, ser det onde på lerretet i forhold til det onde i sine egne liv, er eksempelvis de Oscar-vinnende lydeffektene med på å forsterke opplevelsen. Regans djevlestemme tilhører for øvrig sangerinnen Mercedes McCambridge, og en utrolig oppfinnsomhet er utvist i miksingen. Musikken er for en stor del signert samtidskomponister som Krzystof Penderecki, Anton Webern og Mike Oldfield, blandet med mikrofonforsterkede lyder av sånt som insekter på glass og skrikende griser. Lyden i scenen der Regans hode snur 360 grader, kom i stand ved at en meksikaner sto og vred en utslitt lommebok mot en mikrofon, ifølge BBCs dokumentar.

Prisbelønt

Effektene ellers var enestående for sin tid og kan godt sees ennå. Hoppende senger måtte lages mekanisk og ikke digitalt. Linda Blair ble kastet fram og tilbake festet til en streng holdt av en mann bak en vegg. Frostrøyken i det demonisk besatte barnerommet kom til ved at kjøleanlegget sto på i døgn etter døgn. Skuespillerne jobbet under iskalde forhold i ukevis.

Resultatet ble ikke bare ti Oscar-nominasjoner og to priser - for manus og lyd. «Eksorsisten» ble også en av de første gigantsuksessene fra Hollywood på 70-tallet og sopte på kort tid inn 89 millioner dollar i USA alene.

Og fortsatt kan vi si med den hjemsøkte Regan: «Hvilken strålende dag for en eksorsisme.»

VIK FRA HENNE: De katolske patrene Merrin og Karras snakker så hardt de kan til djevelen inne i Regan (Linda Blair). Men han snakker hardere tilbake, obskøniteter som sjokkerte på 70-tallet og fortsatt virker sterkt i munnen på et lite vesen.