Satanisk seier

- Svaret på vold er å vise kjærlighet

Om Salman Rushdie er det sagt at han er en djevel sendt av Allah. Derfor er det ikke egnet til forundring at islamistiske aktivister tviholder på fatwaen - dødsdommen som ayatolla Khomeini utstedte over den gudesendte forfatteren for snart ti år siden. Hvorfor skal islamistene gi slipp på sitt mest samlende hatsymbol?

Iran trenger ikke lenger Salman Rushdie som nasjonalt mobbeobjekt. Landets nye makthavere har signalisert andre behov: økt utenlandshandel, diplomatiske forbindelser og adgang til det såkalt gode selskap i verdenssammenheng. President Mohammad Khatami og hans moderate tilhengere har endelig sagt seg villige til å avslutte tidenes mest eklatante brudd på internasjonal takt og tone: Dette at en stat dømmer en annen stats borger til døden på politisk eller religiøst grunnlag.

  • Mange har dessuten trukket fatwaens religiøse innhold i tvil. Protesten mot Salman Rushdies «Sataniske Vers» startet riktignok med bokbål blant språkkyndige muslimer i britiske innvandrermiljøer. Flammene spredte seg derfra til storbyer i India og Pakistan; land som tidligere var omtalt med sedvanlig mangel på ærbødighet i Rushdie-romanene «Midnattsbarn» og «Skam».
  • Norges iherdigste fatwa-bekjemper, Axel Jensen, har en fantasifull teori om hva som skjedde etter at «Sataniske Vers» forårsaket gateslag i Pakistan den 13. februar 1989: «...da en desillusjonert og dødsmerket Khomeini knipset liv i TV-en og tok inn siste melding fra Islamabad. Neste morgen hadde hans PR-sjef bestilt beste sendetid på CNN for å gjøre verden oppmerksom på at i den islamske rettsstaten tar man litteraturen på alvor. Fra det øyeblikket av var ordet fatwa über alles.»
  • Vi skal nå ta til etterretning at Khomeinis tilmålte tid i rampelyset er ugjenkallelig forbi. De «turbankledde esketrollene» - for å holde oss til Jensens terminologi - som eventuelt spretter opp i London eller på Grønland og erklærer fatwaen for eviggyldig, skal vi nok tåle. I ytringsfrihetens navn.

Ayatolla Khomeini, som i sitt tidligere franske eksil nesten ikke orket å titte ut av bilvinduene av frykt for å få øye på noe syndig, hadde neppe lest Rushdies nyeste roman på nyåret i 1989. Hans oppmerksomhet var snarere rettet mot nederlaget i krigen mot Irak.