Sataniske vers i Sør-Afrika

YTRINGSFRIHET: Hvorfor kan man ikke ta et eksemplar av «Sataniske vers» ned fra hylla hos en bokhandler i Cape Town?

I MIN LOKALE BOKHANDEL i Oxford står Salman Rushdies roman «Sataniske vers» utstilt på en godt synlig plass, under kategorien «Fiksjon». Bokas tilgjengelighet har ikke alltid vært like sikker. Men da romanen i sin tid ble forsøkt stoppet i det engelske rettsystemet, ble prinsippet om ytringsfrihet satt over prinsippet om religionsfrihet. «Sataniske vers» falt ikke inn under blasfemilovgivningen.Man kan få kjøpt «Sataniske vers» i bokhandler i Storbritannia, men dette er ikke tilfellet i dagens Sør-Afrika. En ting er at boka ikke var tilgjengelig under apartheidsensuren, det var konsekvent med regimets generelle mangel på respekt for menneskelig frihet og rettigheter. Men det samme kan ikke sies om dagens unge sør-afrikanske demokrati. Det opererer under en av de mest progressive konstitusjoner i verden. Den sør-afrikanske «Bill of Rights» legger like stor vekt på tradisjonelle friheter som på nyere ideer om menneskelig verdighet.Hvorfor kan jeg da i dag ikke ta et eksemplar av «Sataniske vers» ned fra hylla hos en bokhandler i Cape Town? Behandlingen av Rushdies roman i Sør-Afrika i dag har, mener jeg, noe å si til alle som har en interesse for litteraturens framtid og dens forhold til staten i vår globaliserte og flerkulturelle tid.

DA APARTHEIDREGIMETS sensurkomité la ned sitt forbud mot Rushdies roman, lot den være å legge vekt på tekstens litterære kvaliteter. I dette tilfellet var de sør-afrikanske sensorer enige med organisasjonen «Islamic Foundation» i at romanen var den «verste blasfemi» og i beste fall «tynt forkledd som et stykke litteratur.»Rushdies forskjellige forsvar for boka legger som kjent nettopp vekt på romanens litterære kvaliteter, og særlig på dens status som fiksjon. La meg foreløpig si at dette er et både nødvendig og utilstrekkelig forsvar, delvis fordi det undervurderer litteraturens svake status som diskursiv kategori, en svakhet som på paradoksalt vis gir den så mye av dens evne til å intervenere i offentligheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JURIDISK SETT forble «Sataniske vers» forbudt i Sør-Afrika fram til februar 2002, da den i overensstemmelse med den nye «Film and Publication Act» fra 1996, ble fjernet fra lista over forbudte trykksaker. Da dette skjedde, skrev mange av de muslimske organisasjonene som tidligere hadde arbeidet for et forbud mot romanen, til det nye «Film and Publication Board» for å kreve at forbudet ble gjeninnført. Komiteen, som nå klassifiserer snarere enn sensurerer, har en forpliktelse til å være «oppmerksomme på behovene og verdiene til alle trossamfunn og ethvert kulturelt fellesskap i Sør-Afrika», og satte i juni 2002 derfor ned en ekspertkomité for å vurdere saken.Komiteen var forpliktet på å opprettholde Rushdies ytringsfrihet under den nye konstitusjonen, en konstitusjon som særlig nevner «frihet til kunstnerisk virksomhet». På tross av at blant annet «oppfordringer til vold» og «å oppmuntre til hat basert på rase, etnisitet, kjønn og religion» setter grenser for ytringsfriheten, gjelder disse ikke for «bona fide litterære publikasjoner.» Likevel hadde komiteen sympati med «påstanden om blasfemi og dypt sårede religiøse følelser i det muslimske samfunnet», og den følte et særlig ansvar for å ta saken alvorlig.

ETTER Å HA VURDERT romanen og dens mottakelse nøye, konkluderte komiteen med at det ikke var juridisk mulig å gi romanen en XX-klassifisering, i praksis et forbud. I stedet valgte man en X18-klassifisering, hvilket betyr at distribusjonen begrenses til voksne, og man anbefalte at romanen ikke skulle være alminnelig tilgjengelig i bokhandler og heller ikke tilgjengelig i offentlige lokalbiblioteker. Det betyr at boka nå må bestilles særskilt i bokhandler eller på internett.Man kan hevde at «Sataniske vers» ikke utgjør en god testcase for den nye sør-afrikanske lovgivningen. I likhet med situasjonen da det britiske rettsapparatet vurderte D.H. Lawrences «Lady Chatterleys elsker» på 1960-tallet, var romanens status som litterær tekst for urokkelig etablert. I møte med andre tekster, si en parodi av ondsinnede rasistiske ytringer eller av pornografisk vold mot barn, publisert av en hittil ukjent forfatter på internett, ville det antakelig være umulig for en komité av litterære eksperter å komme fram til konsensus. Bernard Williams har argumentert for at det ligger en uovervinnelig juridisk utfordring i tanken om at lovgivningen skal beskytte «kunstnerisk aktivitet». Den hviler nemlig på en dypt skolastisk forestilling om at «et verks kunstneriske verdi må kunne anerkjennes av en gruppe eksperter i publiseringsøyeblikket.»

DEN INTERNASJONALE relevansen av den sør-afrikanske beslutningen, ligger i det faktum at komiteen ikke refererte til loven om utgivelse av trykksaker, men til den sør-afrikanske «Bill of Rights». Der gis komiteen retten til å begrense enhver rettighet, «i den grad begrensningen er fornuftig og kan rettferdiggjøres i et åpent og demokratisk samfunn bygget på menneskelig verdighet, likhet og frihet.» Beslutningen om «Sataniske vers» har forstyrret de forutsigbare posisjonene som så raskt polariserer den offentlige debatten om ytringsfrihet, slik som i forbindelse med de danske karikaturene eller den nye britiske lovgivningen mot rasisme. Slik jeg ser det, åpner den også opp for andre måter å tenke seg litteraturens framtid i moderne, flerkulturelle samfunn.

SOM RESPONS på muslimske krav om å gjeninnføre forbudet fra apartheid-tida, tilbyr den nye beslutningen ikke sensur, men anerkjennelse på et statlig nivå av den genuine fornærmelse mange lovlydige muslimer har opplevd. Som respons på sekulære, liberale og litterære argumenter mot enhver form for statlig sensur, tilbyr den et robust forsvar for Rushdies forpliktelse overfor litteraturen som et rom hvor «det ikke finnes temaer som er utenfor rekkevidde.» Dessuten tilbyr denne beslutningen en praktisk måte å anerkjenne, igjen på et statlig nivå, at litteraturen har en evne til å skape rystende effekter i den virkelige verden. Kort sagt går komiteens beslutning, i likhet med konstitusjonen den er basert på, utenom det falske enten-eller hvor en absolutt autonom offentlig sfære synes å være det eneste alternativ til statlig sensur. På samme tid anerkjenner den at stater i dag, i vår uforutsigbare og heterogene verden, blir bedømt ikke bare ut fra de rettigheter og friheter de vurderer som uavvendelige, men ut fra de måter de velger å anvende og forsvare dem på i konkrete tilfeller. Dette er en forkortet versjon av Peter D. McDonalds foredrag «The State of Literature/Literature and the State: Re-reading Satanic Verses» ved Kapittel-festivalen i Stavanger.