Satanistprofessor, jeg?

Den norske kjønnsforskeren Eva Lundgren har skapt ramaskrik i Sverige etter opptreden i TV-programmet «Könskriget». Universitetet i Uppsala har beordret gransking av forskningen hennes. Her skriver hun sin versjon av historien.

ER DET FORTSATT slik at den volden vi ikke vil se, den som er «for mye», er en skam som projiseres over på forskeren?Fra et fire og en halv times intervju med meg ble fem minutter brukt i programmet «Könskriget». Det har ført til mer enn hundre anmeldelser til Granskningsnämnden. Uttalelsene mine - forvridde og ugjenkjennelige - er klipt inn mellom kommentarer, musikk og middelaldertegninger. En mediesannhet er skapt; jeg er blitt satanistprofessoren, en moderne Adolf Hitler, selve inkarnasjonen av det nye begrepet «ekstremfeminist», og en skam for det ærverdige Uppsala universitet. Jeg har fått tildelt rollen som sjefsideolog med allmakt innenfor så vel krisesenterbevegelse, den politiske maktarenaen og akademia. Man takker! Eller? I offisielle dokumenter kalles de samme påstandene for anklager og har ført til at forskningen min skal granskes av det universitetet jeg er professor ved. Jeg kritiseres for enten å ha vist at det er altfor mye mannsvold («Slagen dam», 2001) eller at en viss type vold - rituelle overgrep - er too much, dvs. passerer grensen for den vold man kan akseptere som «rimelig».I «Könskriget» ble en uansvarlig Norgesflukt med to unge jenter sommeren 2004 koblet til en setning jeg sa i et innsakset TV-program i 1993. Jentene snakket om et pedofilinettverk og satanisme, ble det sagt, og vips handler dette om min forskning. Rituelle overgrep og satansime og ritualmord på fostre ble samtidig samme sak.

PÅ ÅTTITALLET gjorde jeg flere undersøkelser om utbredt eksorsismevirksomhet i Norge. Ifølge kvinnenes beretninger foregikk denne virksomheten dels innenfor utviklede ritualer, definert som handlinger i kombinasjon med at visse ord sies og gjentas, og symbolske redskaper anvendes. Analytisk sett går det også an å forstå mye av den volden som mishandlere utøver i Guds navn, som rituell. Likeledes har den systematiske voldsutøvelsen i nære relasjoner gjerne en rituell karakter gjennom mønstre som utvikles.For ca 15 år siden intervjuet jeg også barn om deres erfaringer av seksuelle overgrep. Mange fortalte om overgrep innenfor en rituell ramme, og jeg kunne notere at barna skilte mellom det de kunne kalle det «vanlige», og det «farlige», altså mellom seksuelle overgrep og overgrep innenfor en rituell ramme. De omtalte de rituelle overgrepene som enda mer skrekkfylte og panikkartede, men samtidig, paradoksalt nok, som mer tillatt ettersom de var relatert til en autorisert og legitim overordning - krefter som var mektige og som barna var redde for, men samtidig aksepterte. Det gikk an å utkrystallisere kristen, sekulær og satanistisk inspirasjon (i mange versjoner). I samtalene ble det fortalt saker som er «for mye», saker vi ikke vet noe om og knapt kan eller orker å ta til oss. Offer, foster og deler av dyr ble også nevnt. Også for meg var det fristende å blunde - fortellingene kunne være usammenhengende og fragmenterte, og tolkningene vanskelige: Hvordan kan et barn verbalisere noe som er bortimot umulig å begripe? Hvordan forstå når droger trolig ble anvendt, droger som fremkalte forvridde forestillinger og tenninger? Selvsagt kunne jeg ikke ta det de involverte sa som rene «facts», det gjør aldri en forsker som arbeider med kvalitative metoder; det er tolkninger vi får oss presentert. Men vanskelighetene med å tolke og forstå var mye større enn jeg hadde erfart før. Å skille mellom «rimelige» overgrep og det som er «for mye» og bare forholde meg til det første, fremstod som en altfor lettvint løsning. Jeg var - og er - overbevist om at de forteller om noe som er en skrekkfylt virkelighet, med store skader som konsekvens. Og de seneste ukene har jeg blitt påmint om dette via e-postboksen. Dermed ikke sagt at det ikke kan gjøres andre analyser enn de jeg og forskergruppen gjorde.

POLITISK innarbeidede «sannheter» om volden som utrykk for sosial misere (syttitallet) og den psykologiserende trenden på utover åttitallet, fikk konkurranse under hele nittitallet og fremover fra «ekstremfeminismen». Den forstår mannevolden som et maktuttrykk som har sammenheng med kulturelle, inngrodde koder for maskulinitet, og strukturell over- og underordning mellom kjønnene. Med andre ord: Kjønn skapes også på voldsarenaen. Voldsutøvelse er ikke avvik. I dette perspektivet var det omfangsundersøkelsen «Slagen dam» (Lundgren m.fl.) var skrevet. Tallenes tale var ingen trivelig lesning. Volden var bortimot allestedsnærværende ifølge kvinnene. Volden var en del av hverdagslivet, samtidig som den på subtilt sett ble tryllet bort, gjennom bagatellisering og minimalisering, likestillingsidealets normative trykk, og påstander om at det var verre før enn nå.Til tross for stor motstand fra juridisk, kriminologisk og psykiatrisk hold, har den politiske maktarenaen i Sverige hentet kunnskap fra så vel feministisk forskning som krisesenterbevegelsen og offensive og kunnskapsrike journalister. Begreper som \'kjønnsmakt\' og \'kjønnsmaktsordning\' er godt innarbeidet i Sverige. Når jeg nå blir angrepet, er det altså et slag mot hele den feministiske voldsforståelsen de siste 10-15 årene. Slik jeg tolker det, er det feministisk voldsforskning med normalitetsperspektiver som vekker ubehag og raseri. Samtidig blir det enkelt å gjøre ritualforskningen ekstrem, og angripe deretter. Forskningspoliti etableres fordi allmennheten har reagert på et tv-prgram. Med andre ord: forskningen individualiseres, og man slipper omkostningene med å angripe en hel vitenskapstradisjon.

I NORGE slipper man muligens forskningspoliti. Kan det skyldes at dere har kommet så mye lenger i ethvert henseende, slik det blir hevdet? Eller skyldes det at det feministiske engasjementet ikke er like sterkt, dermed ikke særlige truende. At feministisk kunnskap ikke kan konkurrere med etablerte «sannheter», at feministiske politiske anliggender - som menns vold mot kvinner - ikke anses livsviktige? Eller at det ikke finnes motmakt-allianser av forskere, aktivister og politikere som i sine respektive roller skaper eller anvender feministisk kunnskap for å skape forandring der skoen klemmer inntil invalidisering?