TUNGT ANSVAR: - Undertonen er ikke at den norske skolen er dårlig, men at både foreldre og elever føler at den norske undervisningsfilosofien ikke passer dem, skriver Ismail. Foto: Tobin Jones / AFP / NTB Scanpix
TUNGT ANSVAR: - Undertonen er ikke at den norske skolen er dårlig, men at både foreldre og elever føler at den norske undervisningsfilosofien ikke passer dem, skriver Ismail. Foto: Tobin Jones / AFP / NTB ScanpixVis mer

Satans foreldre og skadeskutte barn

Ønsker kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen å anmelde foreldre som vil redde barna sine?

Meninger

Rapporten «Transnasjonal oppvekst: Om lengre utenlandsopphold blant barn og unge med innvandrerbakgrunn», utarbeidet av en gruppe ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), har igangsatt en debatt som har engasjert mange. Det virker suspekt og paradoksalt at somaliske foreldre sender barna sine til forhold de nettopp har flyktet fra. Men er dét faktisk tilfellet?

Ifølge rapporten flytter somaliere helst til Storbritannia, så til Kenya. Somalia derimot mottok bare en tiendedel av alle somaliske barn og unge som utvandret i 2012. Det er riktignok en minoritet, men er det likevel ikke påfallende at en tiendedel flytter ungene sine til et land det flyktes fra?

Somaliland og Puntland er to regioner i Somalia som, til tross for skiftende politisk klima i Sør-Somalia, har forholdt seg rimelig stabile det siste tiåret. Situasjonen er så trygg at generell praksis i UDI er å avvise asylsøkere fra disse regionene. Utvandrerne, som i hovedsak har bodd lenge i Norge, reiser ikke til det landet de forlot, men til regioner som opplever økonomisk og sosial vekst. Men, hvordan kan noen på ramme alvor hevde at en somalisk utdanning overgår en norsk?

Utdanning er en motivasjonsfaktor bak utvandringen som har utpekt seg. Undertonen er likevel ikke at den norske skolen er dårlig, men at både foreldre og elever føler at den norske undervisningsfilosofien ikke passer dem.

«Ansvar for egen læring» som et pedagogisk prinsipp fordrer ressurssterke elever og foreldre, men òg god kommunikasjon mellom skole og hjem. At den norske skolefilosofien ikke treffer barna eller dem er ikke bare en fiks idé foreldrene har, er en realitet som har utslag i statistikken:

Fra femteklasse tiltar forskjellene mellom elever med innvandrerbakgrunn og elever med etnisk norsk bakgrunn. Og elever med høyt utdannede foreldre presterer generelt bedre enn elever med lavt utdannede foreldre («Mangfold og mestring», 2010).

Voksne somaliere, barnas foreldre, utgjør den største innvandrergruppen med ukjent utdanningsnivå. Der utdanningsnivå er kjent, omtrent tolv prosent, har halvparten grunnskole som høyeste utdanning, mens en tredjedel har videregående som høyeste utdanning, ifølge SSB (2007). Tar vi utgangspunkt i analfabetismen i Somalia, som ved århundreskiftet lå på 60 prosent etter tall fra UNESCO, er det ikke usannsynlig at den store gruppen med «ukjent utdanningsnivå» skjuler mangelfull utdannelse. Disse har ikke gode forutsetninger for å hjelpe sine til å takle en norsk skolehverdag. Derfor søker de hjelp der de opplever at hjelp er lettere tilgjengelig, og der skoleverket forstår dem bedre.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Det tidlige skoletapet følger unge gjennom skolegangen, og kommer til uttrykk i det høye frafallet på videregående skole. I siste kvartal av 2010 sto halvparten av somaliske innvandrere mellom 18 og 24 år uten arbeid og utdanning. Dårlige skoleprestasjoner utelukker ikke bare unge fra videre utdanning og arbeidsliv, men gir konsentrasjonsvansker som utvikler seg til atferdsproblemer.

Når så en trebarnsfar forteller NRK at somaliske foreldre er redde for at ungene skal drive med kriminalitet, og at det motiverer flytting, er han ikke på viddene. Det er positiv korrelasjon mellom kriminalitet og lav sosioøkonomisk status, der utdanning og jobb er viktige indikatorer. Ifølge rapporten «Kriminalitet og straff blant innvandrere og den øvrige befolkningen» (2011) er somaliske innvandrere, også andregenerasjonsinnvandrerne, er den nest største innvandrergruppen med høyest andel gjerningspersoner. Foreldrenes frykt styrkes ved vissheten om at det er overrepresentasjon av unge i kriminalstatistikken.

Handikappet kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen hevder i Aftenposten at somaliske foreldre påfører sine unger, er ironisk nok det mange foreldre forsøker å rømme fra. Isaksen mener barnevernet eller politiet bør varsles når barn oppholder seg lenge i utlandet, men nøkkelen ligger hos kunnskapsdepartementet.

«Jeg ville være ute lenge på hverdagen og gikk med venner som også gjorde det,» forteller ei jente i rapporten fra ISF. Konflikten med foreldrene startet i skolen. Hun mestret ikke hverdagen, ble umotivert og fant likesinnede. Etter samråd med foreldrene reiste hun til Somalia for å bo med bestemoren sin. Hun fikk en mulighet til å reflektere over livet sitt og komme ut av et spor ingen, aller minst hun selv, var tjent med. For mange gir opphold i et land som Somalia perspektiv. Dette er ikke bare gjennomgående i rapporten, men også kjent i det norsk-somaliske miljø. Mange blir mer ansvarsfulle, målrettede og bevisste hvilke muligheter som eksisterer hjemme i Norge. «Før jeg reiste var jeg opptatt av å spille spill og sitte hjemme, jeg var ikke særlig opptatt av skole og slike viktige ting. Så jeg må si "Somalia made me",» forteller en annen informant.

«Fornorsking» dukker stadig opp i denne diskusjonen. Intuitivt assosieres frykt for fornorsking med forakt for det norske: For likestilling, demokrati, rasjonalitet og frihet. Fornorskingen plasseres i et motsetningsforhold til somaliernes antatte «adlydelseskultur».

Etter min erfaring innebærer begrepet handlinger og atferdsmønstre som har én ting til felles: De virker fremmedgjørende på foreldrene. Det er i en slik kontekst vi bør forstå begrepet.

Og joda, norsksomaliere flest opererer med andre kriterier for sømmelighet og har andre, typiske, forventninger til sine barn enn den som er gjengs i den etnisk norske majoritetsbefolkningen. At foreldre har ønsker som barna ikke deler er likevel ikke særsomalisk. Det gjør at norsk-somalisk ungdom, som all annen ungdom, er i forhandlinger og diskusjoner med foreldrene sine. Det oppstår grunnleggende uenigheter og gjensidige, til tider motvillige, forståelser.

Ikke alle hjem har dette forhandlingsrommet og ikke alle foreldre er gode omsorgspersoner som setter barnas interesser først. Noen ønsker nettopp å øve sosial kontroll i omgivelser de selv kontrollerer. Derfor reiser de ut av Norge.

Historiene er ulike: «Noen unge opplever utenlandsoppholdet som en berikelse og må få anerkjennelse for det», skriver rapportens forfattere i VG. De konkluderer at det viktigste må være å spisse bekymringene så hjelpen når unge i sårbare situasjoner.

Ufrivillig utenlandsopphold der unge lures, fratas reisedokumenter og etterlates, er grov omsorgssvikt. Omsorgssvikten oppstår ikke spontant på Gardermoen når barna er på vei ut av landet.

Den må fanges opp av skolen, skolehelsetjenesten og pedagogene. Løsningen ligger også i at utenrikstjenesten rustes til å takle unge som søker hjelp i utlandet. Ikke minst ligger den i det norsk-somaliske miljøet, som ikke bare burde bli tydeligere til å kommunisere innad hva som er straffbart i Norge, men uten å måtte true med loven, reise diskusjoner om hva god oppfostring er i et komplekst samfunn. Løsningen er i hvert fall ikke å demonisere somaliske foreldre og redusere somaliske barn til ofre.

KOMMENTARFELTET DEBATTLEDES AV TERJE MOSNES

Lik Dagbladet Meninger på Facebook