Satans glamkonge

- Jeg er århundrets siste store stjerne, sier Marilyn Manson (29), som vil redde rocken med sitt siste album. Men kristne moralister mener Manson sender fansen rett i skjærsilden.

Som en Aqua-Lene fra helvete sitter han der, tilsynelatene urørlig. Med rødsvart hår og likblek sminke. Rosa negler og gullarmbånd type mega. Knallrød høyhalsa genser og svarte platåsko. Midt i fleisen; 70-tallets største solbriller. Som to enorme flueøyne lyser de mot deg i det dunkle hotellrommet. Mens han suger i seg næring fra et glass vann, begynner han å snakke med sin lave, mørke, uhyggelige stemme - halvt insekt, halvt rockegud...

-Mine motstandere er av det mindre intelligente slaget. Hvis de hater meg, burde de heller ignorere meg. Med sine protester og demonstrasjoner gir de meg bare masse opppmerksomhet. De har gjort meg til en maktperson, sier Manson og viser til sine kristen-konservative motstandere i sørstatene og på Sørlandet som har utpekt Manson til en farlig mann.

-Forsøkene deres på å stoppe konsertene mine viser bare at jeg har rett; den kristne fascist-staten tåler ikke å bli sagt imot.

DET VAR MED DET PROVOKATIVE «Antichrist Superstar»-albumet (1996) at Marilyn Manson ble en av Amerikas mest omtalte skikkelser. Med sin teatralske scenepersonlighet og sin induvidualistiske industri-rock, stjal han sjelene til et par millioner amerikanske tenåringer. Men superstar ble Manson først da USAs høyrefløy svelget påstanden om at han var den nye antikrist. «The world spread it's legs for another star» messet Manson i en av sine låter, og fikk rett så det suste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med «Mechanical Animals» tar Manson sitt artisteri enda to hakk videre. Plata er en mesterlig, medrivende og oppdatert Ziggy Stardust-affære, mens Mansons image viser en hårreisende heftig og androgyn glam-figur som etter alle solemerker vil skape trend i tida som kommer.

Med ett kan den nå Hollywood-residerende og Rose McGowan-datende Manson føye glamorøs celebritet til sin allerede imponerende artist-CV.

80-TALLET TOPPET SEG MED dinosaurrockerne Guns N'Roses. Nirvana og grønsj-æraen var en reaksjon mot det. Marilyn Manson er en ny motreaksjon for å gjenvinne det grønsjen ranet musikken for; personlighetene, imageriet og ikonografien. Det å være rockestjerne er i seg selv en kunstform. Som artist er det ikke nok å bare skrive sanger, man må omfavne hele livsstilen.

Marilyn Manson hadde ikke vært en visjonær og nostalgi-futuristisk glam-helt hvis han ikke hadde laget sitt eget superstar-motsvar til Bowies Stardust. På den nye plata omtales Manson og hans band som «Omega and the Mechanical Animals».

-Omega symboliserer slutten på noe. Århundret er snart over, og Marilyn Manson vil bli husket som 1900-tallets siste store rockestjerne, sier han skråsikkert.

I landet der Mansons popularitet blir sett på som et av de mer troverdige endetidstegnene, har dominerende butikkkjeder som K-Mart og Wal Mart nektet å ta inn plata på grunn av coveret der Manson er avbildet som naken og tvekjønnet alien.

-Jeg har avslått å lage et sensurert cover til de som nekter å ta det inn slik det er. Plateselskapet har lært. Jeg begår ikke kompromisser.

-Platebutikkene mente coveret var pornografisk...

-Men de misforsto helt. På coveret er jeg en forslått, sårbar, skjør og fremmedgjort skapning. Jeg står naken for verden, strippet for alder og rase. Det er en sarkastisk kommentar til den musikkindustrien jeg selv er en del av. Å si at det har noe med pornografi å gjøre er bare tåpelig.

PORNOGRAFI VAR DEFNITIVT DET Ohio-gutten Brian Warner oppdaget i sin bestefars hemmelige kjeller på begynnelsen av 80-tallet. 13-åringens avsløringer av at bestefar likte å sitte i kjelleren med dameundertøy og kikke på bilder av kvinner som begikk Lewinsky-handlinger på griser og hester, satte spor i sjelen. Den kristne privatskolen var heller ingen englefabrikk, og innen familien Warner flyttet til Florida hadde Brian rukket å bli en passe mistilpasset 18-åring med klassisk usunne interesser som sex, dop, heavy metal og det okkulte. Som skribentspire i Fort Lauderdale laget han bunkevis av horror-noveller som aldri ble publisert. En av hovedpersonene i en Brian Warner-story het Marilyn Manson. Inspirert av det voldsomme bråket Florida-rapperne 2 Live Crew skapte, og av sine egne hobbystudier i hypnose og massepsykologi, bestemte 20 år gamle Warner seg for å løfte Manson-figuren opp av skrivebordsskuffen og gjøre ham til sin egen sceneperson. Sammen med en håndfull bekjente skapte han horror-bandet Marilyn Manson & The Spooky Kids (hvor alle medlemmene tok fornavene til kvinnelige pop/filmstjerner og etternavnet til kjente seriemordere), seinere forkortet til Marilyn Manson. Siden har snøballen rullet med faretruende stor fart.

PÅ TURNÉ HAR MANSON OG HANS FØLGE hatt for vane å ta rock n'roll-klisjeene usedvanlig langt. Mansons bestselgende selvbiografi «The Long Hard Road Out Of Hell» er en detaljert beretning om denne hemningsløse dekadensen.

En typisk morgen Manson og co. har tøyd grensene, beskrives slik i boka:

«Jeg var dekket av kakerester og spy, jeg hadde en bag med beinrester under senga (gravd opp på en kirkegård noen kvelder i forveien, red. anm.), jeg hadde en teddybjørn full av kokain på nattbordet, og jeg hadde akkurat kommet til erkjennelsen av at jeg ikke brydde meg om noen av de andre var døde, så lenge det ikke skapte trøbbel for meg. Som om ikke det var nok satt det en transe i ballerina-skjørt på senga ved siden av meg og røyka crack...»

MANSON SIER NÅ AT han er i ferd med å etablere et følelsesliv.

-Kjærlighet, hat, nytelse og smerte. Alle disse tingene var veldig vanskelige for meg tidligere. Dette ga seg blant annet utslag i at jeg begynte å skjære opp meg selv. Jeg var så desperet etter å føle et eller annet, at det å rispe seg opp med glassbiter stod som en naturlig utvei, forteller Manson. Utviklingen fra «Antichrist Superstar» til «Mechanical Animals» forteller også noe om utviklingen i Mansons liv.

-På «Antichrist...» var jeg en kald og ufølsom person. På «Mechanical...» har jeg gjenvunnet følelsene mine. Dette gir seg utslag i både tekst og musikk. «Mechanical...» har hud og nerve i seg.

-Så du er i ferd med å bli lykkelig, nå?

-Nei, det er å ta for hardt i. Men jeg er i ferd med å bli et helt menneske. Før var jeg helt uten moral, nå kan jeg føle empati. Det er en ganske ny opplevelse for meg.

<B>GLAM:</B> Manson tar rocke-klisjeene helt ut.