VEKKER REAKSJONER: Forsida på siste utgave av tidsskriftet Document.
VEKKER REAKSJONER: Forsida på siste utgave av tidsskriftet Document.Vis mer

Satire skal svi

Særlig mot makta. Men kanskje ikke når venstresiden har makta?

Debattinnlegg

Alt fra venstreekstreme, islamister til konservative spør hva som er meningen med forsiden på Documents siste tidsskrift. De er som impotente som lurer på hva sex er.

Hvis folk må spørre hva satire betyr, har noe gått tapt. Eller kan det være avsender som gjør at de blir apoplektiske? VGs Roar Hagen lager med jevne mellomrom lignende skarpe tegninger. Nå sist av Ola Dunk med topplue som sitter på en sten med Grunnloven som nå heter Norges Sharialover. I bakgrunnen sitter en kvinne i burka. Datoen er 2214.

Det er nok temmelig mange som misliker Hagens strek. Han pirker borti noe som gjør vondt. Men han får være i fred. Det er jo ingen i VG som er på høyde med hans tegning. Hadde det det vært ville nok reaksjonen vært annerledes. Men da ville kanskje avisens fremtid også være lysere?

En liten meningselite har satt seg på den gode smak og terroriserer andre til å holde munn ved hjelp av nazi- og rasisme-kortet.

Beklager! Det virker ikke lenger. Jeg er klar over at hysterien brer seg, men det gjør også motreaksjonen. Spørsmålet er: Skal den være snill eller slem?

Hvis folk som Vepsen.org, Radikalportal.no, Antirasistisk senters Shoaib Sultan og Minotenks Linda Alzaghari får holde på, blir reaksjonen slem. Da vil den skamløse brennmerkingen bidra til at folk blir harde og uforsonlige. Det holder på å ødelegge en sunn offentlighet. Eder og galle sprer seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Motsatt: Å stole på sin egen vurderingsevne og mavefølelse og ikke la seg vippe av pinnen av folk som slår politisk mynt på å hetse andre.

Det varer bare inntil et visst punkt, så virker det ikke lenger.

Men da er døren åpnet for ny ekstremisme. Det finnes det nemlig grobunn for i en konfliktfylt verden.

De samme menneskene som åkker seg over Document har helt glemt hvilken satirisk tradisjon venstresiden i Norge er bærer av. Rolf Groven leverte det ene store maleriet etter det andre på 70-tallet. De ble trykket opp som plakater og spredd over det ganske land:

«Norsk nyromantikk» fra 1972 ble ikonisk. Det ble avvist av Arve Solstad i Dagbladet, men venstresiden vant kampen og som avisen selv skriver i en artikkel i 2000: Det har fått klassikerstatus, og er trykt i mer enn 30 lærebøker.

Groven begikk en slags blasfemi. Han plasser Høyres leder Kåre Willoch i fanget på Ap-leder Trygve Bratteli. Det var adskillig større avstand mellom både partier og politikere den gang. Intimiteten var provoserende. Flagget tråkkes i søla og i Bygde-Norge ser det ut som Svartedauen har kommet tilbake. I bakgrunnen reiser gassspyende industri seg med en umiskjennelig tysk ørn. Prikken over i'en er hilsenen til Ja til-EF-bevegelsen, som nei-siden greide å gjenfinne på et bilde av NS-folk under krigen. Gotcha!

Dystopien, forakten for navngitte politikere, ønsket om å fornærme dem, var gjengangere i venstresidens karikaturer. Og seksuelle fornærmelser.

Spol frem tyve år: Grovens bilder er blitt klassikere, men når satire kommer fra høyre blir det røde borgerskap hysteriske. De reagerer som borgerskap alltid har gjort. Når noen nevner det unevnelige får de anfall. Det var sex i Victoria-tiden. Nå er det multikulturalisme, innnvandring og muslimer.

Venstresiden triumferte med sin blasfemi. Men i dag bruker den alle midler for å hindre at en tilsvarende satire rammer grenser den selv har satt opp. Dette er selvsagt helt uakseptabelt. Det er som å ville gjerde inn den offentlige almenningen og gjøre den privat.

Venstresiden omgjør offentligheten til sitt domene ved en ondsinnet bruk av historien. Siden en slik retorikk må få innvirkning på vår oppfatning av nazisme, er det risikosport.

Det er samme retoriske bruk av ordet fascisme som Sovjetunionen gjorde til sin, først med Stalin og senere Bresjnev og nå Putin.

Hensikten helliger midlet. Saka fremfor alt.

Multikulturalister og islamister følger samme oppskrift: Det spiller ingen rolle om ytringsfriheten ryker bare man får stoppet munnen på folk. Innføringen av ordet islamofob er et slik forsøk.

For riktig å ta i sier man det minner om antisemittiske tegninger. Det er propagandaens shock & awe: få mottakeren til å miste forstanden dvs slutte å stole på sin egen dømmekraft.

Men hva er det kunstneren Ed McLachlan har villet si? Bildet lar seg ikke misforstå: Verden er kommet til Norge og Ola Dunk er løpt overende. Han ligger der med Ap-rosen.

Det er en godmodig tegning. Adskillig snillere enn Grovens strek. McLachlan har ikke noe mot menneskene han tegner. De er hva de er: i alle fasonger.

Av en eller annen grunn provoserer dette bildet. Kan det være fordi det treffer blink? Hos de som liker å tro at de er on top of things? Sin vane tro later de som om de er fornærmet på vegne av flertallet og historien. Men den vanlige kvinne og mann har følt seg overkjørt lenge. Det er smaksklassen som blir provosert på egne vegne. Dens påtatte forsvar for den vanlige borger er hykleri. De tror at vanlige folk trenger dem til å tenke for seg.

På et mer overført plan er Ola Dunk det offisielle Norge som nekter å ta inn over seg det det selv har satt i gang. Det rekker å gå en tur i byen og lese aviser noen uker: alt flyter. Når man til overmål ikke en gang skal få lov å formulere det satirisk - som er en sammentrekning av en situasjon, med overdrivelse som premiss - begynner det virkelig å bli alvorlig og komisk på samme tid.

Satiren har dermed vist sin berettigelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook