SYMBOLET: Det druknede barnet Alan Kurdî er blitt gjenstand for flere kunstneriske uttrykk. Nå er han også brukt i Charlie Hebdos satire.  AFP PHOTO/ Indranil MUKHERJEE
SYMBOLET: Det druknede barnet Alan Kurdî er blitt gjenstand for flere kunstneriske uttrykk. Nå er han også brukt i Charlie Hebdos satire. AFP PHOTO/ Indranil MUKHERJEEVis mer

Satire som svir

Charlie Hebdos bruk av den avdøde treåringen Alan svir. Men det må vi tåle.

Kommentar

Charlie Hebdo provoserer igjen. Denne gangen er det overgrepene i Köln, og andre byer på nyttårsaften, som er tema for det franske satiremagasinet.

Tegningen finner du her.

Men tegningen kommer med en twist. Hovedpersonen i bildet er Alan Kurdî, treåringen som lå livløs i strandkanten, etter å ha druknet på veien over Middelhavet; gutten som ble symbolet på det uskyldige offeret i krisa vi står oppe i.

I tegningen til Charlie Hebdo er han blitt voksen og løper etter en hvit kvinne med klående fingre. I teksten står det: «Hva ville lille Alan vokst opp til å bli? En rumpegrafser i Tyskland».

Mange har reagert på tegningen. Debattanter, fra Elisabeth Norheim til Kjetil Rolness reagerte. På Facebook skriver Rolness: «Heller ikke "jeg er Charlie" når jeg ser denne tegningen fra magasinets siste utgave.»

Det er lett å forstå. Den umiddelbare tolkningen til mange, inklusive NTB, ser ut til å være at tegningen antyder at Alan ville blitt en voldtekstmann om han hadde fått lov til å vokse opp.

Min umiddelbare tolkning var annerledes. Jeg har i det siste vært oppgitt over innvandrings- og islamkritikere, hvis eneste konklusjon på dagens utfordringer ser ut til å være at vi må stenge grensene.

Først var det faren for terrorisme. Siden noen ekstreme islamister var terrorister, så kunne vi ikke slippe inn muslimer. Vi kan vel ikke risikere det? var budskapet.

Dernest var det overgrepene på nyttårsaften. Flyktningene som kommer hit har en annen kultur, som ikke verdsetter kvinner. Slipper vi flere av dem inn i landet, vil vi utsette «våre kvinner» for risikoen for å bli voldtatt og trakassert. Det ligger tross alt i deres kvinnefiendtlige kultur. Vi kan vel ikke risikere det? lød det igjen.

Selv om jeg mener at det både er en kobling mellom islam og terrorisme og våre nye landsmenn og en manglende respekt for kvinner som likeverdige, er slutningen høl i huet. Alle er ikke potensielle voldtekstmenn, like lite som alle er potensielle terrorister.

Derfor leser jeg tegningen som en harselas med dem som mener at flyktningene blir voldtekstmenn.

Hvis debattene som tar til orde for å stenge grensene mener hver flyktning er en fare for våre verdier og «våre kvinner», ville også lille Alan blitt det om han vokste opp. Den konklusjonen bør være vanskelig å svelge, selv for ihuga rasister.

Andre har forstått tegningen på en annen måte. Noen leser den som en kritikk av medias slalomkjøring.

Først satte media fullt trøkk på flyktningene som uskyldige ofre, som måtte hjelpes. Bildet av Alan ble her brukt i stor stil, og de som var kritiske til om vi kunne ta inn så mange, hadde lite å stille opp med mot dette kraftige emosjonelle bildet.

Men ettersom det gikk opp for stadig flere at flyktningene ikke sluttet å komme og at mottak og integrering vil bli en gedigen utfordring, snudde stemningen og da var media atter i front.

Først kom kritikken mot politikernes manglende kontroll med grensene. Etter hendelsene på nyttårsaften er søkelyset rettet mot utfordringene de patriarkalske holdninger og en annen kultur innebærer.

Velkommen etter, er budskapet fra mange av kritikerne fra første medierunde.

Spør du meg, er dette en like god tolkning.

Andre vil ha andre tolkninger. Og det er nettopp det satiren får til. Den tvinger oss til å reflektere og til å diskutere.

Den gjør at vi må spørre oss selv om vår umiddelbare tolkning var rett og hvor den kom fra. Hvorfor tolket jeg den på den måten, og du på en annen måte? Det avslører fordommene våre.

Noen reagerer på bruken av Alan som virkemiddel. Noen vil si det er smakløst.

Alle kan være enige om at det er en uheldig belastning for familien. Kunne ikke poenget kommet fram på en annen måte? Det kunne det selvfølgelig.

Men det er Alan som gjør tegningen vond, som gjør at vi bryr oss og debatterer med den kraften vi gjør. Det er et større gode.

Det er (dessverre?) for sent å henvise til at Alan er en uskyldig treåring, som bør få hvile i fred.

Alan er allerede gjort til et kraftig symbol. Nå vil det symbolet leve videre, også i satiretegninger.

Det er til tider vondt, men det må vi kunne leve med.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook