Satirisk om døden

Den portugisiske nobelpris-vinneren Jose Saramago drar det langt denne gangen: Innbyggerne i et katolsk land slutter å dø. Som igangsetter av tankespinn er «Dødens uteblivelse» en usedvanlig opplevelse.

BOK: «Dødens uteblivelse» er en paradoksal bok som benytter seg av den satiriske fabelens form,

og som sirkler omkring døden; det som kan spørres om, men ikke besvares, det som er uunngåelig, men plutselig en nyttårsaften, i et navnløst, katolsk land, ikke lenger blir det: For på uforklarlig vis slutter innbyggerne å dø idet det nye året begynner.

Med utsikter mot evig liv, skulle man kanskje tro ønskedrømmen ble oppfylt, men, som Saramago påpeker, blir det nærmest motsatt.

Den nye situasjonen skaper forvirring blant innbyggerne, hjelpeløshet hos makthaverne, kirken får nye teologiske problemer å bale med: Hvis døden ikke lenger finnes, kan Gud finnes? Dessuten blir situasjonen mer og mer makaber: De som skal dø blir liggende som levende lik, men stadig levende. Logiske problemer

Dette høres ut som et underlig scenario, og «Dødens uteblivelse» er også en usedvanlig bok, som hele tida berører de største spørsmål, med en letthet i innstillingen. Det sier seg selv at forfatteren med et slikt prosjekt møter en mengde logiske problemer som må løses. Hvorfor er det for eksempel bare innbyggerne innenfor et lands grenser som blir utpekt til å overleve? Hvis en tar Saramagos bok som en filosofisk fortellerlek, kan mye hentes ut av den; men da må også leseren jenke på klavene mot slutten, hvor fortellingen knaker i sammenføyningene. Hva om?

Det er ikke så viktig her hvor boka befinner seg sjangermessig. Saramago skriver i sitt

resonnerende språk, med lange setninger. Boka hviler på og utfordrer med det klassiske spørsmålet:

Hva om? Og det igjen inviterer til sosiale, etiske og eksistensielle diskurser som

Saramago velter seg tålmodig i.

Som sagt er det i ferd med å gå riktig galt i det politiske livet,

og det oppstår dessuten en Maphia, som sørger for at de levende likene kan fraktes ut av

landet, for å dø med en gang de krysser grensen, moraldebatter som oppstår sier at mennesket er seg selv likt:

Når det store drønnet lyder, fortsetter de fleste tydeligvis å ri

sine små kjepphester. Til det skjer en vending:

En morgen ligger det et brev som på uforklarlig vis har havnet på bordet til generaldirektøren i den nasjonale kringkastingen.

Samme kveld melder generaldirektøren på fjernsyn at brevet er skrevet av døden, og at alle de som er blitt spart i syv måneder, men skulle ha dødd, vil dø ved midnatt.Paradoks

Med dette blir døden personifisert. Og her tar «Dødens uteblivelse» en uventet og problematisk retning, som, til tross for en økende karakter av påstand og konstruksjon, har en logikk. Perspektivet innsnevres, vi følger en cellist, som døden in persona har fått et problematisk forhold til, og som i sin tur fører til boka store paradoks, vist gjennom komposisjonen. Jose Saramago drar det langt denne gangen, men som en igangsetter av tankespinn er «Dødens uteblivelse» en opplevelse.

Et underliggende tema, som mer vises enn uttales, er spørsmålet om hvilke følger det kan få når det som ser ut til å være en «naturens orden» blir manipulert med. Genteknologi nevnes ikke, men i meditasjonene over dødens mange tilskikkelser

og utviklingen av dødens fravær og nye komme, gir Saramago et nærmest komisk bilde av menneskenes manglende evne til å gripe essensen i det som skjer.

Og det er vel et hovedpoeng her: Døden er og blir skjult for oss. Uten det skjulte, mister menneskene grepet om eksistensen.