DE ALLER BESTE: Det er en interessant forskjell mellom norsk idrett og norsk forskning: Innen idretten er det en klar forståelse for at det skal satses på de aller beste utøverne, som OL-gullvinner Johannes Høsflot Klæbo på bildet, noe det bare i liten grad er innen forskning, skriver artikkelforfatterne. Foto: Bjørn Langsem
DE ALLER BESTE: Det er en interessant forskjell mellom norsk idrett og norsk forskning: Innen idretten er det en klar forståelse for at det skal satses på de aller beste utøverne, som OL-gullvinner Johannes Høsflot Klæbo på bildet, noe det bare i liten grad er innen forskning, skriver artikkelforfatterne. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Forskning:

Sats på de beste forskerne

For å klatre nærmere den internasjonale forskningstoppen, må vi – slik idretten har klart – øke aksepten for at det må være en reell satsing på eliten.

Meninger

Idrett og forskning har stor betydning for samfunnet. Toppidretten bidrar med underholdning og samhold, og er en inspirasjon for barn og ungdom. Folkeidretten har også stor helsemessig verdi. Forskning bygger den kunnskapsbasis hele samfunnet er avhengig av.

Innen toppidretten er gull i OL drivkraften. Innen forskningen er neppe Nobelpriser og andre priser drivkraften, men det er for en forsker gull verdt å forstå noe nytt – noe som ingen tidligere har forstått. Målet for forskningen, ikke minst for toppforskningen, er å bidra til kunnskapsallmenningen – og som ledd i dette få sine vitenskapelige resultater publisert i de beste tidsskrifter, og bli invitert som foredragsholder på de viktigste konferansene.

Forskningen i Norge har ikke eliteinstitusjoner slik for eksempel USA har med «Bell labs» og «Lawrence Berkeley National Laboratory», med til sammen 21 nobelprisvinnere. Tyskland har sine Max Planck-institutter der de beste av de beste forskerne får meget store ressurser og frihet for å forfølge sine forskningsplaner i et langsiktig perspektiv. Ikke desto mindre har vi i Norge en del meget gode miljøer. ikke minst på våre universiteter.

Lykkes man innen toppidretten har det merverdi for hele idretten – ikke minst i det norske systemet hvor toppidrettene lever side om side med breddeidretten og gir synergier og bygger bro mellom dugnadsgjengen i idrettslaget og medaljevinneren i OL.

Det er en interessant forskjell mellom norsk idrett og norsk forskning: Innen idretten er det en klar forståelse for at det skal satses på de aller beste utøverne – noe det bare i liten grad er innen forskning.

Idretten har Olympiatoppen for å støtte de fremste utøverne. Det nærmeste innen forskningen er kanskje ordningen Sentre for fremragende forskning (SFF). Denne ordningen støtter og bygger forskingsmiljø av topp internasjonal kvalitet, og skaper – når de lykkes – en «treningsarena», hvor gode studenter og forskere kan bli enda bedre.

Ressursene som brukes på de beste, går formodentlig i snever forstand på bekostning av dem som ikke er innen disse elitemiljøene – både innen forskning og idrett. Men i et større – og ikke minst lengre – perspektiv er vi overbevist om at det hele er en vinn-vinn situasjon. Toppmiljøene trekker opp nivået; ikke bare gjennom at gjennomsnittet øker, men ved å motiverer andre og åpne nye muligheter.

Norge har en stolt idrettshistorie, men vi må jobbe hardt for å holde posisjonen i vinteridrettene og for å løfte sommeridrettene. Norsk vitenskapshistorie har også en rekke høydepunkt, men ser man på hvordan norsk forskning – i det store bildet – gjør det internasjonalt, har vi fremdeles mye å strekke oss etter. Ut fra folketall og økonomiske ressurser gjør vi det ikke så godt som vi burde gjøre.

For å klatre nærmere den internasjonale forskningstoppen, må vi – slik idretten har klart – øke aksepten for at det må være en reell satsing på eliten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook