Sats på de små!

MANGFOLD: Presset har gradvis bygget seg opp for at regjeringen skal gjøre noe på det flerkulturelle feltet.

Nesten hver gang begrepene «flerkulturelt» eller «kulturelt mangfold» blir brukt, står de i en sammenheng som: «De stakkars innvandrerne må jo få slippe til med kulturen sin, de også.» Eller de omtales som instrumenter innenfor integering eller bistand. Slike holdninger har ført til at vi har brukt mange år på å snakke om det flerkulturelle Norge - med små resultater. Heldigvis har debatten blitt mye mer nyansert. Flere ser i dag nødvendigheten av å gi et løft til det flerkulturelle feltet. Nå har kulturminister Trond Giske en unik sjanse til å heve satsingen på kulturelt mangfold opp fra en nasjonalistisk eller hjelpe-tankegang. Og hva med inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen? Er ikke kultur også en del av inkluderingssektoren? Samtidig bør kunstinstitusjonene kunne ivareta mangfoldet i sitt virke.Hvis regjeringen som helhet tar utfordringene på alvor, bør det avspeiles i kommende revidert statsbudsjett.

GRADVIS HAR presset på at regjeringen skal gjøre noe på det flerkulturelle feltet bygget seg opp. At noen har savnet kulturministeren på banen, har en mulig forklaring: Trond Giske har en flertallsregjering bak seg. Han behøver ikke legge ut ethvert forslag til offentlig debatt. Det kan også være en forklaring på at «han ikke har lagt fram noen saker for Stortinget», slik opposisjonen sier. Giske vet selv at mye av satsningen innenfor det flerkulturelle hittil har båret preg av bistand. Skal norsk politikk på kulturfeltet noensinne greie å ta et oppgjør med den koloniale arven, er det nå på høy tid å anerkjenne fullt ut de institusjoner som per i dag fremlegger en fullverdig innsats, men som samtidig hittil langt fra er anerkjent på likeverdig grunnlag med de etablerte majoritetsinstitusjonene. Regjering trenger en ny dagsorden.

HVORDAN KAN kultur være en arena for samhandling? Mange har lurt på det, særlig i kjølvannet av anti-vestlige demonstrasjoner de siste månedene. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen sa forleden at kultur skal få en viktig plass også i det departementet han leder. Det gjelder egentlig alle departementer og samfunnsinstitusjoner. Men at kulturministeren har et spesielt ansvar, og derfor må vise handlekraft, er åpenbart. Det var derfor Trine Skei Grande og Odd Einar Dørum kalte sin replikk i Aftenposten 8. mars for «Giskes treghet.» De utfordret ham på spørsmålet om hva kultur kan gjøre for å skape toleranse og respekt. Kommentarene til Giskes svar har vært mange, og tildels avsporende.

LA DET VÆRE sagt at kulturelt og kunstnerisk mangfold ikke er noe nytt. Mye av kunsten har alltid vært søkende og nyskapende. I dagens situasjon får man imidlertid enkelte tilspissede reaksjoner. Enhver konflikt, eller tegn på konflikt, utløser et mantra om «flerkulturelt», «integrering» og «forsoning». Diskusjonen om kulturelt mangfold er blitt viktig fordi avstanden mellom det «norske» og det «ikke-norske» har blitt mindre og mindre. Mangfoldighet kommer sterkere inn i hverdagslivet. Selv om vi alltid snakker om innvandrere i forbindelse med kulturelt mangfold, er det en kjensgjerning at kultur, kunstuttrykk og -variasjoner ikke nødvendigvis følger etniske skillelinjer.

Mangfoldigheten utfordret også rammene for fellesskap, og fellesskap omfortolkes hele tiden. Musikere danner felleskap med skuespillere, som igjen samarbeider med dansere, som gjerne mottar innspill fra dramatikere og filmskapere. Dette er en av årsakene til at det stadig oppstår nye og fruktbare gråsoner uttrykkformer imellom. Respekt, kulturelt og kunstnerisk mangfold betyr å være åpen for forankring så vel som for forandring, ivareta variasjoner, og kunne skape nye møteplasser og felles arenaer. Det innebærer å arbeide for forandring i kontinuitet og ikke minst kontinuitet i forandring. Her blir det liten forskjell mellom innovasjon og tradisjoner.

GJENNOM ÅRENE, og gjennom stadig flere debatter om det flerkulturelle, har man kommet et stykke på vei mot å gi problemstillingen en ramme og en retning. Kulturmeldingen, debatter på Stortinget og regjeringserklæringer sier tydelig at kulturelt mangfold skal prioriteres. Vi er i en ganske priviligert situasjon når alle partier, med unntak av FrP, er enige om dette. Men når vi har vært vant til stillstand på det flerkulturelle området, blir vi ute av stand til å sette pris på de positive endringer som faktisk finner sted. Dette blir en slags geometrisk progresjon. Ta scenekunsten: Det er mange viktige problemstillinger som ennå ikke er blitt reist i debatten. Hvilke roller som passer for en skuespiller som ikke er av norsk-etnisk opprinnelse er bare en av dem. Mye har allikevel forandret seg. På en pressekonferanse i 1997 stilte kulturjournalisten Hans Rossiné fra Dagbladet spørsmål til kulturminister Turid Birkeland om ikke prosjektet «Åpen Scene» på Det Norske Teateret bare ville bli et dyrt kaffeslabberas. I dag kan man se hvordan Operaen, Riksteatret, Oslo Nye og andre institusjoner har fått en stall av nye profesjonelle skuespillere som ikke trenger skokrem på huden. En kunstner skal både være en kunstner og bli respektert som en.

ALLIKEVEL MÅ vi fortsatt stille spørsmålet: Hva er egentlig den enorme forskjellen mellom en pakistansk kvinne som spiller Nora og en som er nyhetsoppleser i Dagsrevyen? Eller er det slik at kunst og kultur er noe hellig, opphøyet og helt løsrevet fra samfunnet for øvrig? Hvis det er tilfellet, så bør det bli taust fra kunstnerne i all samfunnsdebatt fremover - men det var vel neppe meningen?De store, offentlige og nasjonale institusjonene ble bygd opp innenfor en tradisjon der det gjaldt å fremme det nasjonale og den klassiske arv. Det er fortsatt hovedmålsettingen. Tradisjonene fra vårt kulturområde er bærende - og i pakt med både nasjonsbyggende og kolonialistisk tankegang også de viktigste og «sanneste». I tradisjonen fra Holberg, Ibsen og Bjørnson finnes det ikke «svartinger» i Norge, knapt nok i verden. I et flerkulturelt og postkolonialt perspektiv er trolig de små og i stor grad frivillig baserte organisasjonene langt bedre egnet. De har mye lettere for å ta nye impulser og er ikke så bundet av tradisjonstenkning. Men uten penger og innflytelse kommer de ikke langt. Giske må nok være villig til å overføre både penger og innflytelse til de små hvis han mener alvor med å skape et flerkulturelt samfunn. Det er trolig en langt enklere vei å gå enn å reformere de store.Trond Giske vet alt dette, og har gitt uttrykk for mye av det. Men å si det, tenke det og ville det er fortsatt noe helt annet enn å gjøre det.