Sats på forskningen nå!

SVs idé om å se helheten i utdanningssystemet, fra barnehage til universitet, virker umiddelbart tiltalende, men er neppe realistisk i budsjettsammenheng.

FORSKNINGSPOLITIKK: «Glemt er de forskningsløftene kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) avga i valgkampen og ved oppstarten av den rødgrønne regjeringen», skriver professoren. Bildet er fra presentasjonen av Forskningsmeldingen i mars. Foto: Marit Hommedal / NTB Scanpix
FORSKNINGSPOLITIKK: «Glemt er de forskningsløftene kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) avga i valgkampen og ved oppstarten av den rødgrønne regjeringen», skriver professoren. Bildet er fra presentasjonen av Forskningsmeldingen i mars. Foto: Marit Hommedal / NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

Det er på høy tid at Norge satser for å bli en kunnskapsnasjon; men da må våre styrende politikere innse at kunnskap avhenger av gode hoder. Vi må i mye større grad bli i stand til å rekruttere talenter, ikke bare fra Norge, men også fra utlandet og få dem til i bli værende her. Da må forholdene for forskning legges bedre til rette ved vitenskapelige institusjoner som har vist at de kan få til noe dersom ressursene er der.

Det finnes nok flere årsaker til at vi ikke lykkes godt nok med å rekruttere talenter, og heller ikke klarer å beholde de beste. «Universitetsstrukturen må endres slik at vi får frem flere stjerner», uttalte professor Kjetil Storsletten for et par år siden. Da må unge forskere få et klart signal om at fremragende forskning premieres. Han mente at høyere lønn til de beste kunne være et slikt signal. Kanskje er det slik i et samfunn der penger teller så mye, og der det er vanskelig å konkurrere med lønnsnivået i oljeindustrien. Dessuten betyr høyere lønn mer enn penger, nemlig prestisje. Slik har det alltid vært.

Fremragende forskere er avhengig av nysgjerrighet, entusiasme og følelsen av å bli verdsatt. Det er deres innsats som endrer verden ved grensesprengende oppdagelser. Til kjedsommelighet har det vært gjentatt at samfunnet trenger forskning av ypperste klasse for å utvikle Norge til en nyskapende nasjon som kan overleve på første klasse også etter at oljeeventyret er slutt.

Men opprettelsen av Senter for fremragende forskning (SFF) representerer nærmest det eneste positive i norsk forskningspolitikk de senere år, og ordningen har dessverre gått på bekostning av ressurser til andre gode forskningsmiljøer. Det må finnes betingelser for talentene til å realisere sin interesse og nysgjerrighet også utenfor SFF slik at det blir grobunn for mer kreativitet.

SVs idé om å se helheten i utdanningssystemet, fra barnehage til universitet, virker umiddelbart tiltalende, men er neppe realistisk i budsjettsammenheng. De senere års utvikling viser klart at norsk forskningspolitikk ikke er vellykket. Dette har stortingsopposisjonen stadig påpekt, og det bekreftes av Nordisk FoU-statistikk. De nordiske landene brukte til sammen ca. 290 milliarder NOK i 2010, hvorav Sverige sto for 40 prosent, Finland 24 prosent, Danmark 21 prosent, Norge knappe 15 prosent og Island ett prosent. Norge har økonomi til å satse ordentlig på forskning nå, og bør gjøre det før det er for sent.

Glemt er de forskningsløftene kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) avga i valgkampen og ved oppstarten av den rødgrønne regjeringen: «Jeg lover å følge opp forskningsmeldingen. Målet om å bruke 3 prosent av BNP til forskning står fortsatt fast.»(..) «Når Finland og Irland har greid dette uten oljepenger, må vi også kunne greie det» (Forskerforum 1/2006). Forsknigsminister Tora Aasland (SV) la frem sin forskningsmeldingen i 2009 og lovte at pengestrømmen til forskning skulle økes. Men en nedslående rapport, fra Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, viste at justert for forventet prisvekst, hadde forskningsbudsjettet for 2011 en reell nedgang på 0,2 prosent, og omtrent det samme skjedde i fjor. Med prisjustering er vi tilbake på samme lave investeringsnivå som i 2006 (det første året med regjeringen Stoltenberg II). «Dette bekrefter vår analyse av den rødgrønne regjeringens manglende realisering av egne mål», har Forskerforbundet uttalt. Etter den rødgrønne regjeringens først budsjettkonferanse fremgikk det klart at prioriteringene skulle være barnehager, skole, helse, miljø og arbeid innenfor det som ble kalt «et ansvarlig økonomisk opplegg». Alt dette var vel og bra, men det var altså ikke noe fokus på forskning og innovasjon.

Etter at statsråd Jon Lilletun (KrF) høsten 1999 la frem Bondevik-regjeringens stortingsmeldingen «Forskning ved et tidsskille», skrev jeg en euforisk kronikk med tittelen «Slipp hjernene løs!». Jeg mener fortsatt at denne meldingen er det beste forskningspolitiske dokument som er kommet fra en norsk regjering. Min optimisme ble styrket av Stortingets tverrpolitiske entusiasme da meldingen ble vedtatt i januar 2000, med 90 mot bare FrPs 16 stemmer. Både SFF-ordningen og regjeringens forskningsfond var et resultat av Lilletuns melding.

Likevel sliter vårt samfunn fortsatt med manglende forståelse for forskningens langsiktige verdi. I Forskningsrådets internasjonale evaluering av klinisk forskning fremlagt i 2004, lød det første punktet slik: «Too low funding for clinical and health research.» Panelets talsmann sa rett ut: «Den norske regjering burde skamme seg!» Det samme kan sies også nå etter at statsråd Halvorsen har lagt frem meldingen: «Lange linjer — kunnskap gir muligheter». Riktignok står det at regjeringen vil etablere ti-årige nasjonale langtidsplaner for forskning, men dette er egentlig helt uforpliktende.

Torkel Brekke fra Civita og Universitet i Oslo har nylig tatt opp problemene med norsk forskningspolitikk. Han påpeker at Halvorsens melding lider av manglende vilje til å drøfte svakhetene i organiseringen av forskningsfinansieringen, og trekker med rette frem de utfordringene som skapes av at hvert enkelt regjeringsdepartement har et overordnet ansvar for forskning i sin sektor. Kunnskapsdepartementet skal riktignok ha en koordinerende rolle for vår nasjonale og internasjonale forskingspolitikk, men lykkes ofte ikke med denne oppgaven slik Riksrevisjonen påpekte høsten 2012. Det er ikke vanskelig langt på vei å være enig med de tre grepene Brekke skisserer for å bøte på problemene.

1. Forskningsrådet må få en tydeligere rådgivingsrolle for å ta ut potensialet i sektorprinsippet.

2. Gjenreis regjeringens forskningsfond som ble opprettet etter Lilletuns melding for å styrke langsiktig, grunnleggende forskning, men som i de senere år delvis er blitt misbrukt til å dekke andre budsjettposter. Til tross for protester fra opposisjonen ble fondet ble nedlagt i 2012 med den begrunnelse at avkastningen var svak og uforutsigbar. Jeg har foreslått å bruke noe av oljefondet til å opprette et utenlandsfond for forskning til dekning av rekrutteringsutgifter, utstyr, EU-kontingent etc.; dette ville kunne imøtegå mye av den kritikken som er blitt reist mot regjeringens forskningsfond.

3. Tilsett vitenskapsrådgivere på to forskjellige nivåer: på statsministerens kontor og i hvert av de viktigste sektordepartementene.

Men etter min mening er det to ekstra grep som må til:

1. Statsministeren må selv lede regjeringens forskningsutvalg for å tilkjennegi at han har et overordnet ansvar for landets forskningspolitikk, og for at han skal kunne utøve en direkte koordinerende innflytelse på forskningen.

2. Uansett farge på den regjering vi får etter valget, må vi ha en egen statsråd for forskning og høyere utdanning som i regjeringskollegiet har denne ene store saken å kjempe for. Vi kan ikke lykkes med norsk forskningspolitikk så lenge den må konkurrere mot viktige prioriteringer som barnehage og skole.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.