Satset som en høydehopper

Kirsti følte at hun sto fast. Så ble hun månedens poet.

(Dagbladet.no): - Jeg er skjelven og stum! Trodde helt sikkert at utos ville vinne med sitt fantastiske «Eg gjekk etter kyrkjelyden».

Det sier Kirsti Mathilde Thorheim (52) da hun får beskjeden om at hun er månedens poet. Etter at hun har fått summet seg, forteller hun åpenhjertig:

- I den siste tida har jeg følt at jeg sto fast poetisk sett. Å bli kåret til månedens poet er da en overveldende oppmuntring og glede.

Glemte diktet

Det siste året har den tidligere journalisten og forlagsredaktøren vært prosjektleder for et internasjonalt Jon Fosse-prosjekt, men hun mener det er gjennom skrift hun tenker og uttrykker seg best. Og skrive gjør hun: kulturhistoriske og essayistisk pregede bøker på oppdrag, kulturrapporter og kronikker, foredrag, bokanmeldelser - og skjønnlitteratur.

- Først og fremst dikt. Ja, det er i det skjønnlitterære feltet jeg helst ønsker å være, innrømmer Thorheim.

Men «Jeg er var for de lange skyggene» fikk liten respons da poeten publiserte det i Diktkammeret, og selv glemte hun det.

- Hvordan kom diktet til?

- Jeg så lyset fra solnedgangen falle øverst på en fjelltopp på Nordvestlandet. Jeg satt og studerte det og fikk et sterkt behov for å komme opp til det oransjerosa lyset. Så fulgte fantasien: Tenk å kunne hoppe opp dit som en gigantisk høydehopper! Jeg er ikke særskilt opptatt av sport, men derfra utvikla diktet seg og ble til refleksjoner om tid og død.

Inspirert av landskap

Landskap er en rød tråd i det Thorheim skriver. Hun er medforfatter i det kulturhistoriske verket «Fotefar mot nord» samt boka «Hamsun i Æventyrland» om Knut Hamsuns forhold til Nord-Norge.

- Du har også bidratt med tekster i matboka «En smak av Kyst-Norge». Kan du si noe om kysten påvirker det du skriver generelt?

- Jeg pendler mellom hovedstaden og kystområdene på Nordvestlandet og kan vel sies å være en «nomade» med sterke tilknytninger til landskap og lys. Øyer, byer, lysforhold er ofte motiv i dikta mine. Og havet. Det er vrient å skrive gode dikt om havet, men det ligger der som et bakteppe, en vidde som gir rom til tankeflukten.

Overvurderer

Hun sendte inn sitt første dikt til Diktkammeret 14. mars 2004.

- Jeg husker datoen, for jeg hadde lenge vært nysgjerrig på hva det var. Diktet het «Samarbeid» og ble kommentert av enda en raring. Det var en stor oppmuntring, forteller Thorheim, som fort følte seg hjemme i Diktkammeret.

- Jeg hadde ikke skrevet så mye dikt uten. Du får et pådriv, det går litt sport i det, særlig i perioder hvor den dikteriske selvtilliten er på bånn. Spenningsmomentet er ikke en uvesentlig faktor. «Faren» kan være at du får et feilaktig bilde av hvor du står, tilbakemeldingen kan bli for snill og ukritisk, og i perioder har jeg nok trodd var bedre enn jeg var. Når forlagets dom da faller, kan du få deg en kraftig nedtur.

Av inspirasjonskilde nevner hun Lars Saabye Christensen, finske Pentti Saarikoski, danske Pia Tafdrup og norske Torild Wardenær. Hun har hatt stor glede av antologien «Poetisk modernisme» og «Stemmens kontinent»-serien med internasjonale kvinnelige lyrikere.

Ja, et utdrag fra den serien får gjennom Thorheim siste ord:

- Jeg sier som kubanske Dulce Maria Loynaz i et dikt fra boka «Svart vin»: «I dikta mine er eg fri; dei er mitt hav».

Juryen om hvorfor Thorheim ble månedens poet:

Å satsa alt

Å fanga inn kveldssolstrålane i det dei treffer høgdehopparen i svevet, og vise ei var merksemd for dei lange skuggane av hoppar og stativ, er eit poetisk snapshot, som juryen vart sitjande og beundra denne gongen. Dette biletet sitt symbolske potensial vert her utvikla vidare som eit bilete på det å vera menneske; å satsa alt i augeblinken.

På kva? Diktet opnar seg her og seier: for å vinna lyset.

Eit bilete som igjen er lada med mange meiningar. Lyset som livet, kanskje, det gode, kjærleiken, eller lyset som blitsane, merksemda frå publikum, applausen? Og ikkje før har denne sigeren vorte brakt inn på diktets bane, så mørknar det. Det svartnar i ein dødssymbolikk, eit memento mori som vert utvikla vidare til blødande fall, til tid som renn utfor eit stup. Så grip poeten vakkert attende til det konkrete utgangpunktet og lar ettermælet etter spranget stiga fram i form av eit dommarpanel si stigande talrekke. Eller står dette for den stigande talrekka me feirar ein gong i året?

For juryen,

Helge Torvund


I juryen sitter også Niels Schia, Kristian Rishøi og Maria Børja.

SE OGSÅ:

BY: Dette bildet er fra Vålerenga, der augustpoeten holder hus for tida.
OG KYST: - Mange av diktene mine er inspirert av kystmiljøa på Nordvestlandet, forteller Thorheim. Her ved fiskeværet Ona, der hun har et gammelt fiskarhus med naust.