FRAMSNAKKER: Statsminister Erna Solberg framsnakker lærerne. Det kan koste. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
FRAMSNAKKER: Statsminister Erna Solberg framsnakker lærerne. Det kan koste. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Satsingen på lærerne

Statsminister Erna Solbergs nyttårsønske om å satse på lærerne er utvilsomt oppriktig ment. Men det kan fort ende i streik, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Vi har hørt det før. Kunnskap trumfer alt. Vi må satse på lærerne. Den gode lærer kan være avgjørende for et barns liv og framtid.

I sin nyttårstale i 2008 la daværende statsminister Jens Stoltenberg stor vekt på skolens betydning og lærernes rolle. Få dager etter møttes samfunnets tusen mektigste for å diskutere kunnskapssamfunnet på den storslåtte NHO-konferansen som hvert år innleder det politiske året. Kanonene fra norsk næringsliv og de mest briljante akademikere fra diverse forskningsinstitusjoner steg ned til de lave hytter og interesserte seg plutselig for skolen og for de loslitte lærerne. Hva hadde skjedd som kunne forklare norske elevers middelmådige resultater på Pisa-undersøkelsen? Noe måtte gjøres. Skole var på alles lepper. Til tross for statsministerens høye ambisjoner, og til tross for elitens økende erkjennelse og forståelse skolens betydning for næringslivets konkurranseevne, tok det bare noen måneder før lærerne var i en alvorlig arbeidskonflikt. Det hadde skåret seg i lønnsforhandlinger med deres arbeidsgivermotpart KS.

Som et ekko av Jens Stoltenberg gjentar vår nye statsminister, Erna Solberg det samme budskapet i sin nyttårstale til det norske folk. Det er kunnskap som er framtidas olje. Flere elever må få møte sin drømmelærer. Flere må bli inspirert til selv å bli lærer.

Om få dager vil igjen NHO ha læring og kunnskap som overordnet tema på sin årskonferanse under tittelen «Læringslivet». Igjen skal de store stjerner i samfunnsdebatten framheve lærernes betydning. Denne gang har NHO til og med invitert Utdanningsforbundets leder til å ytre seg. Det gjorde man ikke i 2008. Men nå vil Ragnhild Lied få sin stemme med i koret.

Og om få måneder skal den samme Lied lede sine tropper gjennom tøffe forhandlinger med sin motpart KS - kommunenes interesse- og arbeidsgiverorganisasjon. Faktisk føler de to hverandre på tennene allerede siden KS har sagt opp lærernes arbeidstidsavtale. Blir de ikke enighet om en ny, blir temaet trukket inn i hovedoppgjøret. Og da kan det igjen ende med streik. Da blir nyttårstalen igjen et stjerneskudd.

Betyr dette at statsministere skal slutte å framsnakke lærere? Selvfølgelig ikke. Men de kan godt minnes om at det er forskjell på fromme ønsker og gjennomføringskraft. Særlig når ønskene formuleres på Statsministerens kontor og i NHOs hovedkvarter på Majorstua i Oslo, mens gjennomføringen skjer i landets 428 kommuner som eier de fleste skolene.

Det er en forterpet sannhet at lærere har sakket etter lønnsmessig i de siste tiåra. Unntaket var tidligere utdanningsminister Trond Giskes ekstraordinære lønnsløft gjennom Skolepakke I og II på begynnelsen av 2000-tallet. Etter at kommunene overtok forhandlingsansvaret for lærerne har lønnsutviklingen igjen fulgt gamle spor, og nå er Giske-løftet spist opp av årlige fortredelser. Lærerne er tilbake der de var, som en relativt høytlønnet gruppe i et hav av nøkternt lønnede kommuneansatte.

Nå lever skole- og kunnskapssamfunnet av mer enn lærernes lønn. Men hvis målet er å få «de beste» til å bli lærere og ikke minst få dem til å forbli lærere, er lønn et viktig virkemiddel. Problemet er at det er så mange lærere. Omtrent 150 000. De aller fleste er ansatt i landets kommuner. De kan knapt løftes i flokk uten at samfunnsøkonomien knaker i sine sammenføyninger, for ikke å snakke om kommuneøkonomien. Kommunene lever i en tilstand av konstant pengenød. Utallige er våre lederartikler om «kommunal klagesang». Når avstanden mellom rikspolitikernes ambisjoner og kommunenes ressurser blir for stor, blir selv de mest løfterike uttalelser fra statsministerhold lite verd. Tvert imot øker de lærernes forventninger om at noe vidunderlig skal skje, denne gangen. Da er også faren for at partene ikke klarer å bli enige når det virkelig gjelder.

Aggressive liberalister hadde helst sett at det ble en strekk i feltet, at det ble større konkurranse mellom alle skoler, enten de var kommunale eller private, at det ble en dynamikk ut av mangfold, som opphevet lønnsregulativet og økte den lokale handlefrihet. Da kunne man gitt mindre grupper et større byks i ny og ne. Men Erna Solberg er neppe den mest utålmodige høyrepolitikeren Norge har sett. Hun er en sindig bergenser og ekskommunalminister som kjenner systemet, lønnsdannelsen og den norske modellen. Hun tøyer neppe strikken for langt og for brått. Trolig er hun i dialog med lærerne for å høre hva de kan tåle av markedsmekanismer i avlønningen av lærere. Selve forhandlingene vil hun overlate til KS. Men det hender en statsminister kan gi føringer som forhandlingsledere for kommunesektoren oppfatter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook