TILBAKE: Knut Kleve foran Møllergata 19, hvor han tilbrakte et år før han ble sendt videre til Grini. Foto: Asbjørn Svarstad
TILBAKE: Knut Kleve foran Møllergata 19, hvor han tilbrakte et år før han ble sendt videre til Grini. Foto: Asbjørn SvarstadVis mer

Satt på Grini, vitnet til fordel for Gestapo-sjefen etter krigen

Unge Knut Kleve tok innersvingen på Gestapo. 

Kommentar

BERLIN (Dagbladet): «Det fantes ingen annen mulighet», pleide professor Kleve å si, med et bredt flir om munnen, når folk spurte om hvordan han i 1967 kunne finne på å stille som forsvarsvitne i saken mot Helmuth Reinhard. For i virkeligheten hadde han et valg. Men ikke i forhold til sin egen samvittighet.

Gutten var bare 16 år gammel da gruppa med jevnaldrende ble revet opp. De hadde skrevet ned nyheter fra britisk radio og spredde dem i illegale aviser.

På Grini dukket Reinhard rett som det var opp, for han likte å diskutere politikk med de unge fangene. Men han foretrakk nok å utveksle meninger med den rappkjefta og beleste Kleve, som gjerne hadde et uventet spørsmål som svar på kompliserte problemstillinger. Gestapo-sjefen ga ham tilbud om å få slippe løs, hvis han bare møtte til middag en gang i uka hjemme i den beslaglagte redervillaen på Heimdal. For hvert besøk, kunne Kleve be om frigivelse for tre av sine tidligere fangekamerater.

Gestapo-sjefen selv greide etter sammenbruddet å gå under jorda i Tyskland. Men i 1964 ble han oppsporet, og i 1967 måtte Helmuth Reinhard ta plass på tiltalebenken i Baden-Baden Han sto anklaget for flere enkeltstående drap på nordmenn - men verst var rollen hans i deportasjonen til Auschwitz av de norske jødene.

Knut Kleve hadde i mellomtiden skaffet seg et navn som professor i klassisk filologi og internasjonal anseelse for innsatsen med å åpne - og lese - innholdet i papyrusrullene fra ruinene av et bibliotek i den romerske ruinbyen Herculaneum.

Da det ble klart at han - begrunnet med den tidligere Gestapo-sjefens selvsagte rett til et forsvar - kom til å møte, fikk Kleve føle «gode» landsmenns vrede i form av både personlige og offentlige mishagsytringer. Mesteparten prellet av som vann på gåsa, for professoren lot seg slett ikke belære om moral og etikk - og i hvert fall ikke av politisk korrekte flokkdyr.

Det var gått 23 år, da Kleve kunne besøke Reinhard i arresten. Fangens floskler om at dette møtet burde ha funnet sted i hans hjem – under mer behagelige omstendigheter, fikk Kleve til å avbryte ham med en liten latter:

«De har da så ofte besøkt meg på en celle. Nå er det altså min tur til å besøke Dem.»

Helmuth Reinhard påsto at Terboven i 1942 hadde ønsket å statuere et eksempel ved å få 16 år gamle Kleve og hans tre jevnaldrende kamerater henrettet, men at det var ham, Gestapo-sjefen, som grep inn og overbeviste rikskomissæren om at de illegale avisene bare hadde vært guttestreker. Kleve kontret med at gjengen hans faktisk hadde tilhørt den organiserte motstandsbevegelsen. «Godt at jeg ikke visste det», mumlet Reinhard.

Etter rettssak og ankesak, ble Hellmuth Reinhard i 1971 kjent skyldig i medvirkning til terrordrap på fire nordmenn, men helt frifunnet for sin rolle i å sende jødene i den sikre død. Da kom det håndskrevet brev. Om ikke den ærede professoren kunne tenke seg å komme på privat besøk til Reinhard og familien? Både denne og en ny skrivelse ble liggende ubesvarte. «Han må ha trodd at jeg likte ham personlig, bare fordi jeg reiste ned og sa sannheten», lød Kleves kommentar. Han døde den 11. februar, knapt 91 år gammel.