Satte klasse på dagsorden igjen

Bøkene som endret Norge. 17: «Klassereise» av Karin Sveen.

Bok nr. 17: Karin Sveen, «Klassereise»((2000), Forlaget Oktober.

• Send inn din egen sakprosa-liste til sakprosa@dagbladet.no.

• Les også: www.dagbladet.no/sakprosa

Da essaysamlingen «Klassereise» kom ut i 2000, fikk den lite oppmerksomhet i media. Boka ble riktignok skamrost av anmelderne. Men den startet ingen debatt om klassemobilitet eller arbeiderklasseidentitet, slik senere bøker har gjort.

Selv har Sveen uttalt dette om utgivelsen til Ny Tid:

- Då «Klassereise» kom ut i 2000, levde me på mange vis framleis i 90-talet, og eit ord som «klasse» vart fullstendig uhøyrt. Då eg fortalde at eg var i gang med å skriva ei bok der det handla om arbeidarklassen, rista mange i det litterære miljøet på venstresida på hovudet. Til og med ml-arar gjorde det.

Men noe har skjedd. Det har gått åtte år. Forskjellene i verden har økt. Arbeidsinnvandringen har gjort de globale klasseskillene tydeligere. Vi ser en repolitisering av offentligheten, der unge stemmer ønsker å tydeliggjøre sosial ulikhet.

Journalisten Lotta Elstad har gjort gravearbeid i rengjøringsbransjen og presentert de klassespesifikke erfaringene i «En såkalt drittjobb». Sosiolog Magne Flemmen har påvist konsolideringen av overklassen i Aftenposten, og fått Kåre Valebrokk i klisteret.

KLASSEREISENS STEDER: Togreisen mellom Hamar og           Oslo skilte to verdener fra hverandre, skriver Karin Sveen i «Klassereise» om sin barndom i Hamar: «Da var reisen en reise, nå er den en ’transportetappe’.» Her fra togstasjonen i Hamar på 70-tallet.
KLASSEREISENS STEDER: Togreisen mellom Hamar og Oslo skilte to verdener fra hverandre, skriver Karin Sveen i «Klassereise» om sin barndom i Hamar: «Da var reisen en reise, nå er den en ’transportetappe’.» Her fra togstasjonen i Hamar på 70-tallet. Vis mer

Forfatteren Lars Ove Seljestad har skildret den ambivalente oppstigning fra smelteverksmiljøet på Odda i romanen «Blind» (2005). Vigdis Hjorth har beskrevet middelklassens smak og forestillinger om arbeiderklassen i romanen «Hjulskift» (2007).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ja, selv de samfunnsvitenskapelige disiplinene bruker igjen ordet klasse som et sentralt parameter for å forstå aktørenes liv og muligheter. Og i oktober arrangeres det en egen konferanse om klassereise på Litteraturhuset i Oslo.

Som et referansepunkt for alt dette står Sveens bok fra 2000 seg suverent. Hennes styrke ligger i den poetiske og personlige tonen; i måten hun tar med seg leseren inn i sitt eget liv, til sin arbeiderklassestue på Hamar.

Sveen nærmer seg alltid et tema fra flere perspektiv, straks hun har sirklet det inn, tar hun en pause, nøler og angriper sine egne tanker fra en annen kant. Hun stiller interessante grunnleggende spørsmål, og inviterer leseren til å reflektere med henne.

Stå på mitt sted, sier Sveen, og forsøk å se det jeg ser. Det gjør leseren. Og ikke bare det: Leseren begynner å reflektere over eget liv.

Som en rød tråd løper Sveens klassetilhørighet, og dermed veves de individuelle erfaringene inn i en større sammenheng: «Jeg spør ikke: Er dette meg? Jeg spør. Hvem er jeg i denne verden.»

Tidlig i boka peker Sveen på et paradoks. Så lenge det finnes så mange mennesker som mener de tilhører middelklassen, må det nødvendigvis også finnes dem som tilhører både overklassen og underklassen. Men vi liker ikke tanken på øvre og nedre kategorier, sier Sveen, vi vil reserve klassebegrepet til buffersonen mellom dem.

Sveens bok viser ambivalensen i å reise mellom klasser; å måtte gi slipp på opphavet. Eller i å bli holdt fast i klassen; i konformitetspresset. Samtidig skildrer hun respekten, samholdet og den solidariteten som kan finnes mellom mennesker på en slik måte at jeg som leser blir takknemlig.

Sveen sannsynliggjør at det moderne mennesket ikke er så løsrevet fra bånd og steder som vi liker å tro. Samt at det finnes samfunnsmessige strukturer som gjør mobilitet mulig for noen, men ikke for andre.