Satyr og vismann

Som en sprenglærd satyr stormet den finske poeten Pentti Saarikoski (1937- 1983) gjennom tilværelsen. Han var finsk lyrikks enfant terrible; en politisk opprører som skrev om sine drifter og sin drukkenskap uten blygsel. Men også vismann. I dag kommer «Brev til min kone» på norsk.

I boka «Brev til min kone», som utgis på norsk etter et initiativ fra Dag Solstad, vrenger han sin tilværelse ut for leseren; et liv levd i spennet mellom erotikk, åndelig søken og sterkt framskreden alkoholisme.

Nylig er også to andre verk nyutgitt på svensk; for det første det lyriske hovedverket «Thiarnia», en tre samlingers diktsyklus som står som et lysende og unikt verk i nordisk etterkrigspoesi. For det andre «PS - Anteckningar från et sorgeår», det strålende memoarverket til norskfødte Mia Berner, Saarikoskis fjerde og siste hustru.

Livets dans

Merkverdig nok har det tatt 18 år etter Saarikoskis død før svenskene har utgitt Thiarnia-suiten på ny, noe som må være å regne for en grov forsømmelse. De tre lenge utsolgte samlingene, «Dansegulvet på berget» (1976), «Spill opp til dans» (1982) og «Den dunkles danser» (1984), ble derimot utgitt på norsk under tittelen «Dans! Thiarnia-suiten» i 1995.

Diktene er en unik rapsodi over tilværelsen; en blanding av naturlyrikk og erkjennelsespoesi der Saarikoski hengir seg til landskapet mens han fører dialoger med sine åndsfrender, fra de greske klassikerne til moderne tid, fra Platon og Heraklit til Pound og Kafka. Saarikoski er for øvrig den eneste som noensinne har oversatt både Homers «Odysseen» og James Joyces «Ulysses».

Men han blir aldri akademisk høyttravende. Han trår takten på fast jordbunn. Saarikoski ble presentert i det sagnomsuste, norske PoesiMagasin i 1983 i en artikkel med tittelen «Jag er vägen/den jag går på». Der antyder Arne Ruste at en «kanskje dypere årsak» til Saarikoskis enorme popularitet er at «han, med sin lærdom og sitt poetiske raffinement, er én av dem. Av Folket. Han er, i dypeste forstand, en folkelig dikter. Uten noensinne å flørte med det, uten å bli banal, uten å prale. Men her også med autoritet, nesten profetisk tyngde i sin enkle selvfølgelighet ... Og han har forstand på, og hjerte for, folk».

Lengsel

«Brev til min kone» er et mildt sagt åpenhjertig verk; et bekjennelsesskrift i finsk ånd, en Henry Miller fra de dype skoger; spontan, frigjort, grovhogd. Navngitte ekskoner skildres i intime anatomiske detaljer mens dikteren drives fram av sin tørst og sin vilje til erkjennelse. På den ene siden uavlatelig kreativ, på den andre siden upraktisk på grensen til det livsudugelige.

I boka er han alene på reise i London og Dublin, mens han avsindig lengter etter sin kone og ikke minst hennes kjønnsorgan. Med pennen i den ene hånda og flaska i den andre holder han seg så vidt flytende.

«Å skrive, det er for meg å innrømme et nederlag,» forklarer dikteren, før han legger til: «Jeg veit ikke om det var noe fornuft i den setninga, men la den stå, kan ikke en forfatter få lov til å snakke litt for fort en gang imellom, hvis man bestandig tenker en tanke helt ferdig, ville man neppe få ferdig så mye som ei setning hele sitt liv.»

Dag Solstad har tidligere nevnt Saarikoski i sitt verk, nærmere bestemt i romanen «Genanse og verdighet» (1994), der hovedpersonen Elias Rukla opprørt registrerer at Saarikoskis død ikke avstedkommer en eneste nekrolog i norske aviser (hvilket i og for seg er feil, Dagbladet brakte både en nekrolog av Arne Ruste og Terje Johanssen og et dikt av Helge Torvund).

I et etterord til «Brev til min hustru» skriver Solstad om Saarikoskis metode: «...skriv akkurat det som faller deg inn, uten å stryke, uansett om det kan virke som skvalder det du skriver, derved oppnåes en direkthet, en autensitet, ja det er en måte å fange selve

tida inn på, skriveøyeblikket, som derved forblir, selv etter at setningen er skrevet.»

I tåkehavet

Noen vil gjenkjenne denne metoden fra effektiviteten i Solstads egen abrupte, pratsomme skrivestil, og han er ikke den eneste norske forfatteren som har hatt et nært forhold til Saarikoski. Einar Økland skriver om sin finske kollega i diktet «Tåkefigur»:

Han snakke til oss mørkt og mjukt i tåkedagenslik ein trøtt far snakkar til trøtte barn.Sola kjem, sa han. Sola kjem.

Tåka duva over osssom om ein veldig tanke drog framomhøgt oppe. Mendet kom inga sol.Likevel lyste det når han snakka.Han, den mørke, hanvar sola.

I sine dagbøker skrev Olav H. Hauge om Saarikoski i januar 1984: Jau, eg trur Saarikoski var litt av ein vismann, ikkje berre laga seg til, med skjegg og hår som ein skogbu frå Finland. Synd at ikkje visdomen kunde berga ham. Berga, segjer eg, kva veit eg? Kanskje han berga seg med å forlate denne verdi.

Seinere samme år skriver Hauge: Geni? Fyllerør? Båe delar.

Selvdestruktiv

Mia Berner, utvandret forfatter fra Rogaland, var gift med Saarikoski de siste åtte åra han levde. Hun har utgitt brevboka «Din Pentti - urval av Pentti Saarikoskis brev til sin sista hustru» (1993), dessuten «PS» (1985).

Denne følsomme erindringsboka gir et vidunderlig portrett av den uavlatelig skapende og selvdestruktive Saarikoski. Hans første besøk hos henne, hvoretter han ble værende, er betegnende.

Hun møter ham på flyet i Göteborg en snøtung vinterdag. Først kommer alle de andre passasjerene. Til slutt - etter at det for lengst er blitt tomt - dukker Saarikoski opp. Alene. Han «var nära att blåsa omkull i snövädret. Han var klädd i en jättelik skinnmössa och en knälkort bomullsrock». I den ene hånda hadde han en veske som inneholdt to par korte underbukser fra Marimekko, temmelig velbrukte, den store greske ordboka samt Webster's Dictionary, enda mer utslitt. «I den andra handen hadde han fyra tusen mark i hundralappar som han tappade på golvet i taxin in mot staden.

Det var hälften av det Finska Statspriset, som han för ett par dagar sedan hadde fått för sin bok om Eino Leino.»

Tidløs

Og han likna noko tidlaust etter kvart. Likna noko som hadde grodd opp mellom fururøter og blåbærlyng i Karelen. Han heldt fast på denne rolla, langt over grensene for det sosialt akseptable, skriver Helge Torvund i essayet «Å ta i alt med mjuke hender», trykt opp i poesiboka «Håplaust forelska i sitt eige skjelett» (1995).

Ifølge Torvund levde Saarikoski i «spenninga mellom poetrolla og meir konvensjonelle forventningar, som han var sensitiv nok til å kjenna, men ikkje i stand til å leva i eit avslappa forhold til...».

Einar Økland legger vekt på mørket i dikteren nærmest som en lyskraft: Kva er han gjort av? Kva har han levd? Meg gjer han stum som ein plante. Det er godt, det er meir enn eg kunne forlange, meir enn han eiga mor kunne vente. Det han sa var ikkje ord eg kunne gjenta. Han var stum som ei sol. Hans mørke var stort, som all mold eg kunne tenkje meg.

Og for å avslutte med en av de mange kraftfulle, aforistiske formuleringene som strømmer gjennom Saarikoskis eget verk:

En bra diktare gör inte dikter, han letar efter dom.