Saudi-Arabia:

Saudi-Arabias mektige kronprins har tabbet seg ut i Libanon

Mohammed bin Salman ville bruke Libanon som brikke i krigsspillet mot Iran. I stedet samlet han libaneserne og styrket herskerne i Teheran.

Kommentar

Kronprinsen, som gjennom sin religiøse tro bør være avholdsmann, er i politisk bakrus. Som nykommer på den politiske storarenaen satset han stort, men tapte. Nå er han svekket både nasjonalt og internasjonalt etter at Libanons statsminister Saad Hariri er kommet tilbake til Beirut - fortsatt som statsminister.

4. NOVEMBER slapp Hariri bomben som var konstruert av Mohammed bin Salman (MBS). Han trakk seg som regjeringssjef og oppga tre grunner; fare for eget liv, Hizbollahs destabilisering av Libanon og Irans innblanding i libanesisk politikk. Avgangen ble varslet i en TV-tale i Saudi-Arabia, noe som umiddelbart førte til spekulasjoner om at dette ikke var Hariris eget verk. Bedre ble det ikke da libanesiske sikkerhetskilder kunne fortelle at de ikke visste om noen trusler mot Hariris liv eller da kilder rundt statsministeren fortalte at han var blitt fratatt mobilen på flyplassen ved ankomst til Riyadh og at han hadde måttet vente i flere timer før han fikk manuset han skulle lese opp i TV-studioet – skrevet av saudierne sjøl. Hariri var i husarrest, liten tvil om det.

MBS satset på at Hariris avgang skulle føre til politisk ustabilitet i det multireligiøse Libanon og at det skulle komme til sammenstøt mellom den sjiamuslimske Hizbollah-bevegelsen og kristne og sunnimuslimske grupper. Det ville igjen ha ført til at Libanon ville bli trukket inn i en stedfortrederkrig i det allerede krigsherjede Midtøsten, der Saudi-Arabia og Iran kunne gjøre opp om hvem som skal ha hegemoniet i regionen. Men libaneserne ville det ikke slik. I stedet for å splittes, samlet de seg rundt sin truede statsminister. Sinnet rettet seg mot Saudi-Arabia, og i det sunnidominerte Nord-Libanon, der saudierne vanligvis står sterkt, ble veggplakater med bilde av MBS brent. Nå brant det også under føttene på den saudiske kronprinsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DONALD TRUMPS BESØK i Saudi-Arabia tidligere i år er trolig årsaken til at MBS har blitt større i kjeften når det gjelder forholdet til erkefienden Iran. Trolig regnet han med støtte fra USAs president i spillet om Hariri også, men der tok han feil. Washingtons kommentar var krystallklar; ingen utenforstående skal blande seg inn i Libanons suverenitet. Og så kom Emmanuel Macron på banen. Bare dager etter Hariris påtvungne oppsigelse ankom den franske presidenten Saudi-Arabias hovedstad for «å mekle». Han må ha hatt gode kort på handa for under møtet har åpenbart MBS gitt Macron klarsignal til å invitere Hariri til Paris. Det betød slutten på husarresten og var i realiteten den siste spikeren i kista for den kyniske saudiske Libanon-planen. Trolig har MBS ikke regnet med at Frankrike som gammel kolonimakt fremdeles er en viktig støttespiller for Libanon.

NÅ KAN MACRON slå fast at Frankrike er blitt en enda viktigere spiller i Midtøsten, men MBS må slikke sine sår. Ikke minst har han tapt ansikt innad, og det lover ikke godt verken for utrenskingene av politiske og økonomiske motstandere eller for reformene han er i ferd med å gjennomføre, blant annet når det gjelder kvinners rett til å kjøre bil.

Den store seierherren, som kan innkassere en gevinst uten å ha gjort annet enn å se på, er Iran. Iranerne har klokelig ligget lavt og bare sagt at de ikke blander seg inn i libanesisk politikk. Det er naturligvis ikke sant, fordi Iran støtter Hizbollah både politisk og militært. Men inntil nå har Saudi-Arabia, som var en støttespiller til Saad Hariri, og ikke minst til hans drepte far Rafik, vært en balanserende faktor i libanesisk politikk. Det blir neppe tilfellet nå.

IRANERNE er trolig fornøyd med dagens situasjon i Libanon, så lenge de har kontroll over Hizbollah. De har også klart å gjennomføre et av sine hovedmål med å delta i krigene i Irak og Syria; å etablere en korridor fra Iran til Middelhavskysten. Denne kalles ofte «den sjiamuslimske halvmånen», et sjiamuslimsk belte som går gjennom de ovennevnte landene og som ikke bare har religiøs betydning. Ved hjelp av korridoren har Iran nå både muligheter for havnetilgang til Middelhavet og en forsyningsvei for våpen og soldater om «den store krigen» skulle bryte ut i Midtøsten. Det kan godt skje, for Iran og Saudi-Arabia har ikke gjort opp sitt mellomværende, det har heller ikke Russland og USA eller Tyrkia og kurderne.

ELEFANTEN I ROMMET er Israel. Statsminister Benjamin Netanyahu har ikke lagt skjul på at han ønsker et endelig oppgjør med Hizbollah. Ifølge israelske medier var han og generalene hans med rette bekymret over at en storkrig der Iran var involvert, kunne føre til iranske bomber over Israel. Nå er situasjonen i Libanon tilbake til normalen, og dermed vil trolig israelerne fortsette sin militære planlegging.

Og kanskje er israelerne MBS sin eneste fattige trøst nå om dagen. Den tidligere sionistiske fienden er nå blitt en alliert, som også samarbeider om etterretning, har vi fått vite. I Midtøsten kan alt skje.