Helgekommentaren ved Cathrine Sandnes:

Sauebondens populisme

Hvis sauebondens fremste forsvarer er det farligste vi har her til lands, da kan man saktens sove godt om natten.

FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer
Meninger

«Trygve Slagsvold Vedum er den farligste politikeren jeg vet om», sa min gamle kompis fra studiedagene. Et øyeblikk flimret bilder av Erdogan, Assad og Kadyrov for mitt indre øye, og syns unektelig at han overdrev. Litt senere på kvelden tok han opp sin egen tråd og insisterte på at Vedum var Norges svar på Donald Trump. «Det er skumle tider», sa han. «Populismen er på frammarsj overalt. Selv her».

Det skal sies at dette ikke er en tanke kompisen min har tenkt ut helt på egen hånd. Uten å snakke stygt om ham, han er en vennlig og flink mann, så er det sjelden han begir seg ut på elleville tankestier helt på egen hånd.

Denne sammenligningen har han grunnet på, og kommet fram til at han er enig i, etter å ha lest en del aviskommentarer om «splittende politisk retorikk». Selv tilhører vi, både han og jeg, den typen mennesker som fort blir omtalt som ”Oslo-eliten”.

Altså folk som har studert upraktiske fag på universitetet, er positive til sykkelstier, kjøper meningsløst dyr kaffe og jogger i skogen mens vi later som vi gjør det fordi vi elsker naturen, og ikke fordi vekta viser at kontorarbeid gjør fint lite for forbrenningen.

De gangene jeg er på hytta, inne i en fjordarm i Ryfylke (som altså ikke er et eget fylke, selv om mange fra Oslo sikkert tror det), er jeg omgitt av senterpartister. Og sauer. Jeg innbiller meg at det er en sammenheng.

Og at hvis jeg stilte dem spørsmålet, om de stemmer Senterpartiet fordi Vedum er den politikeren som ligner mest på Donald Trump, ville de ha tatt det som et endelig bevis på at man blir surrete i hodet av å bo i by.

Ifølge James Rebanks, forfatteren av den fine boka «Sauebondens liv», kan en sauebonde være glad i sauene sine. Han kan være stolt av dem. Og han kan kjenne et sterkt behov for å beskytte dem, eksempelvis mot hunder som ikke går i bånd og, må vi anta, mot ulv.

Men en sauebonde tenker visstnok aldri på lam som «søte». Like lite som han tenker på naturen rundt som «vakker», «autentisk» og, måtte gudene forby, «romantisk». Den naturen sauebonden ser, påpeker Rebanks, er et kulturlandskap som er skapt av folk og buskap gjennom flere hundre år. Det er bare byfolk som tror uberørt natur ser sånn ut.

Derfor er det heller ikke uvanlig at en sauebonde, når han står på toppen av nærmeste lille fjell og ser utover landskapet, kan tenke at «dette er mitt».

Og han skal ha seg frabedt at esoteriske poeter og dresskledde politikere skal komme og fortelle ham hvordan han skal gjøre jobben sin, enten det er å drive mer økologisk og klimavennlig, eller større og mer økonomisk lønnsomt.

Rebanks skriver det ikke, men jeg er rimelig sikker på at han ville ha reagert som sine norske kollegaer og blitt forbanna hvis politikerne skulle finne på å legge ned nærskolen, som allerede er en halvtimes busstur unna hjemstedet.

Enn si det lokale sjukehuset, som allerede er fem kvarters litt for rask kjøretur unna. Riktignok har nærpolitireformen sørget for at sjansen for å bli tatt i fartskontroll er tilnærmet lik null, og i hvert fall langt mindre enn faren for steinsprang.

Men for folk som bor på steder som dette, gir det fint liten mening når begrunnelsen for å legge ned er at «det faglige tilbudet» ikke er godt nok. I valget mellom et middels godt tilbud, og ikke noe tilbud, syns de aller fleste at middels godt er bedre enn ingenting.

Og svært få liker å bli behandlet som om de ikke skjønner hva som skjer, når de skjønner så altfor godt at det er de som må betale prisen.

«At vi, våre fedre og våre mødre kanskje kunne være stolte, hardtarbeidende og intelligente mennesker som drev med noe verdifullt, eller til og med beundringsverdig, var for henne en helt fremmed tanke», skriver James Rebanks om læreren sin, en kvinne som arbeider hardt for at så mange som mulig skal reise ut, utdanne seg og gjøre karriere.

«Utdannelse var en vei vekk, men vi ønsket oss ikke vekk», fortsetter han. «Det ligger en underforstått tanke bak dette, en jeg etter hvert misliker sterkt – at det å bli i hjembygda og gjøre fysisk arbeid ikke egentlig har noen verdi«».

Nå sier forfatteren selv at han ikke er særlig interessert i politikk, og ikke aner hva han skal stemme, siden det ikke finnes engelske partier som kjemper for landbruk. Hadde han vært norsk er jeg rimelig sikker på hva han ville ha stemt.

Jeg tipper han ville ha stemt på det motsatte av den politiske populismen som er så sterkt i fremmarsj i den vestlige verden: Muligheten for å bo og leve der slekta har bodd i flere hundre år, drive en nokså liten gård et helt liv for å avle fram gode dyr og holde landskapet ved like, og se verdien av å være del av en historie som verken begynner eller slutter med deg selv.

Hvis en partileder som står for dette er det farligste vi har her til lands, da har vi det sannelig trygt og godt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.