HJERTESKJÆRENDE OMSORGSSVIKT:  Det skjærer meg i hjertet å vite at det hvert år dør ca 130 000 sauer i utmarka fordi de ikke har noen som ser etter dem, tar dem med på bilferie, sørger for veterinær ved skader, gir dem øyedråper eller tabletter etter slosskamper, eller leter etter dem hvis de har stukket av, skriver kronikkforfatteren. 

Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
HJERTESKJÆRENDE OMSORGSSVIKT: Det skjærer meg i hjertet å vite at det hvert år dør ca 130 000 sauer i utmarka fordi de ikke har noen som ser etter dem, tar dem med på bilferie, sørger for veterinær ved skader, gir dem øyedråper eller tabletter etter slosskamper, eller leter etter dem hvis de har stukket av, skriver kronikkforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones/DagbladetVis mer

Sauen - det mest neglisjerte dyret i Norge

Hva feiler det regjeringa som ikke bryr seg om sauene?

Meninger

På Facebook finnes det mange etterlysnings-sider for både katt og hund, og andre som mennesker har valgt å ta inn i hus. Jeg var 5 år da vi fikk katt i huset. Prins var født i uthuset, egentlig dømt til et liv som villkatt men det skulle ikke bli slik. Det skulle bli slik at vi tre ungene som bodde i byen, lærte ansvar om dyr. Det man tok i hus, det passet man på. Prins ble kastrert så han ikke skulle renne rundt og lage flere kattunger. Sele ble kjøpt inn for vi bodde i Trondheim, men mormor og morfar bodde i Stavanger og vi kunne da ikke annet enn å ta ham med oss når vi dro på ferie i fire uker.

Ansvar. Det man har i hus, det passer man på. Prins passet reviret sitt og med dette fulgte det også noen slosskamper som førte til veterinærbesøk og dertil utgifter, også med påfølgende behandling i form av øyedråper eller tabletter. Men selv om det var prakk innimellom å få i ham det som skulle helbrede ham, så ble det gjennomført, for foreldrene våre lærte oss dette: Dyr medførte ansvar. Ble de syke, passet vi på dem. Dro vi på ferie, tok vi dem med. Ble de borte, lette man etter dem og ropte til man fant dem igjen eller måtte gi opp fordi håpet var ute etter for lang tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Prins var med på biltur, båttur, telttur, hyttetur... og han ble 15 lykkelige år gammel. En katt som var elsket og passet på av folk som visste hva det ville si å ha ansvar og ta ansvar for dyret man hadde tatt i hus.

Prins var heldig som ikke var sau i 2015. Hvis Prins var sau hadde han blitt sendt til fjells uten at noen passet på, istedenfor å ligge på hattehylla i baksetet og mjaue hvis det kom en motorsykkel for nær. Hvis Prins var sau hadde han ikke blitt passa på hvis han ble syk etter en slosskamp om sommeren. Hvis Prins var sau, hadde han måttet klare seg selv i et ukjent miljø som genene ikke mestret og hvis han satte seg fast i et gjerde, falt utfor en skrent og brakk foten eller snublet og havnet på ryggen i en grøft uten å klare å snu seg igjen, ville ingen eiere komme og lete etter ham og ta ham med til veterinær.

Jeg var bare fem år. Og jeg visste hva det innebar å ta ansvar for et dyr. Det vet jeg fremdeles, og det skjærer meg i hjertet å vite at det hvert år dør ca 130 000 sauer i utmarka fordi de ikke har noen som ser etter dem, tar dem med på bilferie, sørger for veterinær ved skader, gir dem øyedråper eller tabletter etter slosskamper, eller leter etter dem hvis de har stukket av. Bare for noen dager siden mistet bortimot 20 sauer livet i Ytre Enebakk. Det finnes ingen etterlysnings-side for sau på Facebook.

Hva feiler det egentlig norske sauebønder, og ikke minst regjeringa som konsekvent lukker øynene for antall lidelser i utmarka? Er det fordi det er alt for mange sauer til å opprettholde bra dyrevelferd?