Hvor går grensene mellom staten og de delvis statseide selskapene? Debatten har vært høylytt i forkant av dagens høring i kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget om Telenor og Vimpelcom. Flere sentrale aktører i næringslivet og Agenda-leder Marte Gerhardsen har reagert på det de mener et utidig innblanding fra politikerne i forbindelse med etterforskning og korrupsjonspåstander.
Staten blir nærmest omtalt som en brysom eier, som stikker nesa borti saker de ikke har noe med å gjøre. Men er det egentlig så brysomt å være nært knyttet til staten? En sak i Dagbladet denne uka kan tyde på at det tvert i mot kan være ganske nyttig og behagelig, på grensen til det problematiske. Det statlige Post- og teletilsynet (som nå har skiftet navn til Norsk kommunikasjonsmyndighet) ga råd til Myanmars generaler, på bestilling fra Telenor. Det bar frukter, for sommeren 2013 fikk det delvis statseide norske selskapet en ettertraktet mobillisens i landet.
Post- og teletilsynet ga myndighetene i Myanmar råd i forbindelse med at landet skulle utvikle en ny telekomlov. Det var Telenor som tok kontakt med tilsynet. Da tilsynet skulle søke prosjektstøtte hos Utenriksdepartementet (UD) til å dekke engasjementet som en del av norsk bistandspolitikk, var det Telenor som skrev utkastet til søknaden.
For ordens skyld: Norsk kommunikasjonsmyndighet er også tilsynsmyndighet for Telenor.
Aung San Suu Kyi har tidligere kritisert norske myndigheter for at UD på politisk nivå har jobbet mer for norsk næringstilgang enn for demokrati og menneskerettigheter. Daglig leder for Den norske Burmakomité Audun Aagre påpeker at det virker som klare regulatoriske grenser i Norge opphører straks man opererer i utlandet, og sier til Dagbladet at det er «på høy tid med en prinsippdiskusjon om arbeidsdelingen mellom utenrikstjenesten, direktorat og norske selskaper ute». Det er en kritikk vi stiller oss bak. Det stiller norsk utviklingspolitikk i et merkelig lys når bistand og business er «sauset litt sammen», som forsker og tidligere fagdirektør for evaluering i Norad, Øyvind Eggen sier her i avisa.
Saken viser at Telenor er ivrige etter å bruke norsk forvaltning til å tjene penger i utlandet, og at det trengs en avklaring om praksisen i norsk bistandspolitikk. Det bør helst ikke være uklart om det er Telenor eller Myanmar som har fått mest utbytte av bistand fra norske myndigheter. Det er også et strålende argument for at det påhviler norske politikerne et ekstra ansvar å følge opp korrupsjonssaker rundt det samme selskapet.
