SKJEGGEBASSER: Lamb of God med Randy Blythe i spissen nærmer seg veteranstatus. Det er fordi de er enere i faget. Foto: Warner
SKJEGGEBASSER: Lamb of God med Randy Blythe i spissen nærmer seg veteranstatus. Det er fordi de er enere i faget. Foto: WarnerVis mer

Savner du Pantera? Prøv Lamb of God

Karrieretopp fra Virginias store metal-sønner.

ALBUM: Noen er født til å være ledere og Lamb of Gods grunnarbeid er altfor solid til at det vil være prisgitt trender og musikalske strømninger.

Mange ser fremdeles på Virginia-kvintetten Lamb of God som et slags nymotens metal-fenomen.  Faktumet er at gjengen har holdt det gående i snart 20 år og har med nyskiva «Resolution» hele syv plater på samvittigheten.

De har med andre ord parert både nu metalens knall og fall, og nå ser det også ut til at metalcore-sjangeren eller The New Wave of American Metal-strømningen — om du vil - ser ut til å gå samme vei. Uten at det vil rokke ved Lamb of Gods status.

Heldigvis for gjengen, så har de alltid sverget til en mer klassisk tilnærming til metal-sjangeren enn sine samtidige artsfrender.

Det vil si at de har valgt et langt mer organisk lydbilde og styrt unna de mest påfallende agro/renvokal-kontrastene. Også har de hørt mye mer på Slayer og Testament enn sine jevnaldrende, og det kan ikke slå feil.

I møte med den gyngende southern metal-vibben til Pantera, skaper disse elementene den svært så tiltalende knyttneve-metalen bandet har perfeksjonert. Især hørbar på «Ashes of the Wake», «Sacrament» og nå briljante «Resolution».

Savner du Pantera? Prøv Lamb of God

«Desolation» går beinhardt ut i og kombinerer groove og aggresjon på forbilledlig vis. Lista legges høyt for resten av seansen, noe som vitner om god selvtillit. Bra, for Lamb of God møter ikke de store hindringene underveis.

Randy Blythe er utvilsomt en av de råeste vokalistene av sin generasjon, og med god hjelp fra trommeklippen Chris Adler og gitarduoen Mark Morton og Willy Adler, er plattformen mer enn bunnsolid.

Singelen «Ghost Walking» er Virginia-bataljonen på sitt tyngste, mens «Guilty» demonstrerer at den klassiske thrashen fra 80-tallet fremdeles flyter tykt i årene til gjengen. Når «King Me» tyr til både korsalver og annet episk snacks, er det bare å ta av seg hatten, bukke og takke pent for følget.