Savner kvinnelige synsere

For femten år siden lette Siv Nordrum etter rikssynsere - folk som kunne synes noe om alt fra krigføring til lånerenta. 8. mars 2001 mangler hun fortsatt kvinner på lista.

I 1984 VILLE journaliststudentene Siv Nordrum og Nina Owing sette navn på mennene som alltid dukket opp i mediene med meninger om det meste. De oversatte et ord fra svensk, og endte opp med «rikssynser».

- Det gjelder først og fremst personer som har opparbeidet seg en rolle hvor de får lov til å uttale seg om alt fra barneoppdragelse til Bosnia. De anser seg selv for å være berettiget til å uttale seg om alt, sier Nordrum.

Hun synes ikke begrepet er negativt. Tvert om. Den tidligere NRK-journalisten, nå medierådgiver, mener at vi trenger rikssynsere.

For sytten år siden ble merkelappen satt på pianisten Kjell Bækkelund, forfatteren Jon Michelet og journalisten Jahn Otto Johansen. Disse synser til en viss grad fortsatt.

RIMI-HAGEN, BJØRN DÆHLIE, Odd Nerdrum og Kåre Willoch passer ellers inn under betegnelsen nå, ifølge Nordrum. Men hun kan fortsatt ikke komme på noen kvinnelige rikssynsere.

- Lite har forandret seg siden vi skrev oppgaven vår på Journalisthøgskolen. Det mangler fortsatt kvinner i det offentlige rom, sier Nordrum, som i dag er konsulent i reklamebyrået Filadelfia.

Hun tror en av årsakene til at rikssynserne dukket opp var medienes valg av kilder. Når deadline nærmer seg, er det lett å ty til det kjente og kjære, og da faller valget ofte på en mann. Men det er ikke bare fordi en trenger flere kvinner på TV eller i avisene at Nordrum mener vi trenger flere kvinnelige synsere. Hun mener at det i bunn og grunn dreier seg om opinionsdannelser og opinionsdannere. At barneoppdragelse og omsorgsarbeid har lav prestisje, kan være et resultat av mangelen på kvinnelige opinionsdannere, tror Nordrum.

I Dagens Næringslivs rikssynserguide i fjor dukket det bare opp tre kvinnenavn: NHO-direktør Kristin Clemet, Dagblad-redaktør Eva Bratholm og tidligere IT-sjef Bente Sollid. Og søk i avisarkivene gir få treff på kvinnelige rikssynsere.
Men Nordrum mener at kvinner selv må ta litt av skylda for at de ikke er mer synlige.

- EN FAKTOR SOM BEGRENSER dem er at de rett og slett ikke får plass. I politikken er likestillingen kommet langt, men i næringslivet mangler vi fortsatt kvinnelige ledere og kvinner i styrer. De får ikke engang lik lønn for likt arbeid. Men jeg tror også dette dreier seg om selvbegrensning. Mange har ikke mage til å uttale seg om alt mulig. Kvinner skyr nok kontroverser i større grad, men det må en tåle og venne seg til. Dessuten er kanskje kvinner opptatt av å være mer korrekte når de uttaler seg.

Men hun vet selv at det er lett å tenke i vante baner når en trenger en uttalelse til media på slutten av dagen. Direktøren for Likestillingssenteret, Ingunn Yssen, mener det er blitt legitimt ikke å spørre kvinner.

- Det skyldes enten at folk tror vi har oppnådd likestilling og at de mener det ikke er nødvendig å jobbe aktivt for det lenger, eller fordi kvinner blir ignorert. En velger å spørre dem man kjenner fra før, sier Yssen.

Hun viser til en undersøkelse som fastslo at kvinner ikke blir brukt mer av medier nå enn for ti år siden. Kjønnsfordelingen blant dem som snakker på fjernsyn, viser klart at mennene fortsatt er i flertall. I fjor fant den europeiske kringkastingsunionen ut at 67 prosent av dem som snakker på NRK TV, er menn.

I BARNEPROGRAMMER eller som representanter for grupper med lav status var kvinner best representert. Men de var aldri i flertall. Blant dem som uttalte seg som eksperter på TV, var bare 20 prosent kvinner.

- Kvinner blir ikke tatt med på råd når det gjelder penger, verdiskapning eller økonomi. Se bare på finansministerens samråd for hvordan oljepengene skal brukes. Der var det svært få kvinner, sier Yssen.

For kvinner blir gjerne stilt andre spørsmål enn menn. Kvinnelige næringslivsledere må oftere svare på hvordan de klarer å kombinere karriere med det å være partner og ha barn enn mannlige kolleger. Er det snakk om menn, syke barn eller helse spør du kvinnene, men dreier det seg om skattetrykket er det mennenes tur, sier Yssen.

- Det er forferdelig tradisjonell tenkning. Hvorfor skal man ikke spørre kvinner om økonomi?

Slik uteblir sårt tiltrengte kvinnelige opinionsdannere, mener likestillingsdirektøren.

NHO-DIREKTØR Kristin Clemet er en av få kvinner som er vant til at telefonen ringer. Daglig får hun flere forespørsler om å holde foredrag, og fjeset hennes dukker jevnlig opp på fjernsyn. Men merkelappen rikssynser føler hun seg ikke bekvem med.
- Det er ikke noe positivt ord for meg. Jeg prøver å snakke om det jeg har greie på, sier Clemet.

Hun er likevel enig i at det finnes få synlige kvinner i det offentlige rommet. Både i headhuntingsfirmaer, næringslivsbedrifter og mediene jakter på kvinnelige rekrutter eller kvinnelige kilder. De ender ofte med å tenke på de samme personene, mener den tidligere høyrestatsråden.

Men hun er opptatt av kvinnespørsmål, og tror det er flere årsaker til at ikke flere kvinner er synlige opinionsdannere. Det er nokså nytt at kvinner er yrkesaktive og har lang utdanning, og det tar tid å etablere seg i toppen, mener Clemet.

Dessuten henvender medier seg ofte til toppledelsen, og der finnes det som kjent få kvinner.

- Men det kan rg være at kvinner er mer tilbakeholdne. De har kanskje et mer realistisk selvbilde enn menn. Jeg tror også at menn føler seg mer bekvemme med å være på talerstolen, sier Clemet.

RIKSSYNSERE: Det mangler fortsatt kvinner i det offentlig rom, mener Siv Nordrum.Foto: LARS EIVIND BONES