Savner status

Samtidsdansens kår er illustrerende for kunstens kår i Norge anno 1998. Karen Foss, kunstnerisk leder for Nye Carte Blanche, mener Norge er et fattig samfunn så lenge vi ikke tar vare på det nyskapende.

- Fremskrittspartiet er det eneste partiet som har en klar melding i forhold til kunst og kultur, påstår Karen Foss. - Andre politikere er usikre, det så vi i operasaken, og de er særlig usikre i forhold til samtidskunsten. Dette er Karen Foss' konklusjon etter vel et år som Nye Carte Blanches kunstneriske leder. Dansekompaniet i Bergen er landets eneste statlige kompani utenfor Nasjonalballetten, og har som oppgave å utvikle og produsere ny dans. Foss mener kompaniets situasjon er illustrerende for samtidskunstens kår i Norge. Hun vil at kompaniet skal ha like stor status som de tradisjonsbærende teatrene. - I Norge legges det mye mer vekt på kunst som ivaretar tradisjoner, enn den kunsten som forsøker å være nyskapende. Det er en uinteressant disponering, sier Karen Foss. - Vår oppgave er å produsere nye forestillinger hele tida, men samtidsdansen mangler utstillingsvinduer, vi får ikke vist oss nok.

Kroppssjenanse

Karen Foss lager skarpe skiller mellom den type dansekunst NCB står for og det hun kaller kulturopplevelser. Kulturopplevelsen er et sosialt fenomen som handler om å lage historie sammen, mens kunsten først og fremst er en personlig opplevelse. - Kino er en kulturell aktivitet som handler om å slappe av, mens å oppsøke kunst krever konsentrasjon. Kunst er en type kommunikasjon som ikke handler om sosiale koder, men om ideer. Å se en moderne danseforestilling er en form for idéutveksling. NCBs kunstneriske leder er ikke bekymret for kunstartens evne til å kunne kommunisere. Men så måler hun heller ikke kompaniets vellykkethet i besøkstall alene. - For meg er det viktig at det jeg ikke klarer å sette ord på eller forstå er behandlet gjennom kunst. Jeg tror folk blir sjenerte i møtet med dans, fordi den kroppskultur man kjenner er sportens eller motens. Dansen er sanselig, den appellerer til lyd, lys, lukt. Og den er sensuell. Ballettsjefen oppsummerer den moderne dansen som forsøk på å finne nye måter å fylle scenerommet på. Det innebærer at den moderne dansescenen er et sted der alt kan skje. - Folk burde legge vekk sitt behov for å forstå, det kommer etter hvert, og heller nyte å se menn og kvinners kropper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kulturfattigdom

Innenfor dansen blir politikernes vaklende kulturpolitikk ekstra tydelig: Ingen aktører får nok penger, slik at kunstarten stadig lever på sultgrensen og blir en kunstart for de få. - Et samfunn som ikke har råd til kunst, er ikke et velstandssamfunn. Politikerne valgte å starte NCB i 1989. Det valget må de følge opp, hvis ikke er det ressurssløsing å ha oss her. Hvis den politiske ledelse er opptatt av å balansere ut markedsøkonomiens makt i samfunnet, burde man følge opp kunstneriske prosjekter. Når kunstnere og folk møtes, oppstår mulighet for ro, for situasjoner hvor folk opplever å være til stede. Men tilstedeværelse kan ikke måles. Jeg mener det er nyttig å se noe du ikke skjønner, men nytte forstås i Norge som noe veldig materielt. Foss mener at det nye, i vid forstand, er viktig. Hvordan vi forholder oss til den nye kunsten sier noe om graden av ytringsfrihet i samfunnet. - Det er nødvendig at publikum vender seg til tanken på å oppsøke det nye og ukjente. Vi ser tilløp til initiativ på grasrotnivå ved at folk går på moderne danseforestillinger, men denne orienteringen må reflekteres i den offentlige forvaltning. Jeg tror framtidas klasseskille i det norske samfunnet vil være intellektuelt.

Ikke til salgs

- Interessen for moderne dans kunne vært der, men da må folk eksponeres for dans. Problemet er at dansens utstillingsvinduer ikke finnes. I dag er det bare folk i hovedstaden som har tilgang til bredden i norsk dans. På Karen Foss' ønskeliste for NCB står eget hus, flere dansere slik at aktiviteten kan være høyere, og midler til å produsere, turnere og invitere gjestespill. Å satse pengene på vanlig markedsføring tror hun ikke på. - Å selge for enhver pris er ikke vår oppgave, hevder Karen Foss. - Vi skal informere, vi formidler kunst og kunstnere. Derfor prioriteter vi heller å bruke hver tredje krone på kunstnere. Foss savner at dansen blir akseptert som en uttrykksform som kommenterer samfunnet på linje med annen kunst. - Jeg har lyst å lage en manual, en kunsthåndbok, som setter kunst inn i en samfunnsmessig kontekst. En forestiling henger i fritt fall når den ikke blir satt inn i en sammenheng.