Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Savner svette

Skuespiller Kjersti Holmen har bare ett hjertesukk før hun inntar Nationaltheatret for høsten: - Det er litt langt mellom mannfolka der, det lukter ikke nok skogskarsvette av dem.

Opp av vannet stiger hun i svart badedrakt, Kjersti Holmen. Legger seg flat på brygga ved havet. Lukker øynene, banner lavt, trekker fram Ellida. Hennes neste store rolle på Nationaltheatret er på vei fra et kaffeflekkete manus til hennes innerste indre.

- Det å tre inn i andre skikkelser er min drift. Vi mennesker er så sammensatte, ved å gå inn i hver krik og krok av meg selv, finner jeg til slutt rollefigurens særtrekk.

I Ellidas tilfelle: dragende lengsler og begjær.

Savner svette

«Fruen fra havet» har premiere under Ibsenfestivalen. Med seg på scenen har hun Per Jansen i rollen som doktor Wangel, mens Stig Henrik Hoff er den fremmede.

- Det lukter litt svette av ham, Stig er en ordentlig kar.

For det må Kjersti Holmen leende innrømme:

- Jeg synes det er litt langt mellom mannfolka blant disse unge. De lukter ikke nok skogskarsvette. Det lukter for mye parfyme av dem, skjønner'u hva jeg mener, eller?

44-åringen er på kanten til et strålende humør, der hun sitter i en regissøraktig stol og tukler litt forfengelig med håret. Men egentlig, «bare så du vet det», er hun ikke så glad i disse intervjuene. Det blir så mye tull.

Varm ku

- Ellida er på randen, hun er et søkende menneske ved et stort veikryss i livet. Jeg kan kjenne meg igjen i henne. Jeg gleder meg til å begynne i rollen.

I det hele tatt har sommeren vært begynnelsen på mye rart.

- Den har vært helt tekstmelding! Jeg lærte det av ungene her. Det er så morsomt, sier Kjersti ivrig. Nå sender hun daglige meldinger til venninnene med hemmelig innhold.

- Ja, jeg savner litt ro i sjelen. Litt sånn «Yli-stemning»: Yli var ei ku på setra på Øyerfjellet hvor vi var halve sommeren. Når jeg og søsteren min hadde lekt og blitt litt kalde, gikk vi inn i fjøset til Yli. Så sto vi på hver vår side av henne og varmet oss, og hun sto helt stille. Å stå der og prate sammen var så fint, den kua må ha hørt mye rart. Da jeg var tilbake på setra for noen år siden, begynte jeg å grine.

magnus.ronningen@dagbladet.no

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media