Savner tilhørighet

Enkelhet og dramatikk i fin novelledebut.

BOK: Det er ikke hverdagskost at boka til en debutant blir hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Som leser tenker man da, når en heldig stakkar en sjelden gang blir utvalgt, at det må være noe helt spesielt, noe spektakulært, ved akkurat denne boka. Den er sikkert revolusjonerende godt skrevet, eller har en ualminnelig bred appell.

Ingvild H. Rishøis novellesamling er verken spesielt litterært fornyende eller folkelig. Det eneste uvanlige er det uvanlig lekre designet, gjort av Blæst ved Aud Gloppen. Men boka en bunnsolid debut, og en fin novellesamling om små mennesker og store følelser.

Formprøver

Rishøi prøver ut flere ulike teknikker når hun forteller. Én novelle består av vekselvise notater fra en hyttebok og en spiralblokk, én er en lang enveissamtale/monolog, og i én brukes en sykehusrapport som springbrett for fortellingen. Menneskene er utsidere på skyggesiden. Vi møter suicidale Lila, alkoholiserte Julie, narkomane Linn, deprimerte Marie. Ofte er de sett gjennom dem som står ved siden av: I åpningsnovellen forteller ei ung jente om venninnens mange selvmordsforsøk, og antyder følelser som er større enn hun tør innrømme. I alle novellene er det barn og unge – og foreldre – som strever.

Den kanskje beste novellen skiller seg ut. Der møter vi Maria og Jon i episoder fra de er seks til i tjueåra. Jon er litt annerledes, og tilknytningen mellom de to er ambivalent, preget av stor ømhet, men også noe mørkere og mer diffust. Denne novellen er strammer, stillere og også mer komplisert. Den antyder mer enn den sier. Også novellen om en mor og en datter, som ikke er helt frisk, er god. Her flettes flere historier i hverandre gjennom stadige synsvinkelskift. Tempoet er høyt, og selv om vi her, som også i enkelte av de andre fortellingene, aner hva det skal utvikle seg til, er novellen både intens og bevegende.

Litt å gå på

Språket til Rishøi er muntlig og upolert og godt avpasset karakterene. Formeksperimentene er greie, men egentlig ikke veldig spennende. I spiralblokken skriver Julie, som har rømt vekk fra familien, til sin lille datter: «Jeg har det fint her jeg er. .» Rishøi gjør det vel enkelt for seg her. Det blir noe litt opplagt over denne måten å fortelle at Julie har det vanskelig, at noe skjedde. Rishøi kan stole mer på sine historier enn som så.

For i sum har historiene essens nok til å virke på leseren. Enkelte ganger får man fornemmelsen av at Rishøy oppholder seg litt mye i overflaten, men i bunn og grunn er dette en jevn og lovende samling om skikkelser som savner tilhørighet, som føler seg hjemløse og alene.