BOK: Det er ikke hverdagskost at boka til en debutant blir hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Som leser tenker man da, når en heldig stakkar en sjelden gang blir utvalgt, at det må være noe helt spesielt, noe spektakulært, ved akkurat denne boka. Den er sikkert revolusjonerende godt skrevet, eller har en ualminnelig bred appell.

Ingvild H. Rishøis novellesamling er verken spesielt litterært fornyende eller folkelig. Det eneste uvanlige er det uvanlig lekre designet, gjort av Blæst ved Aud Gloppen. Men boka en bunnsolid debut, og en fin novellesamling om små mennesker og store følelser.

Formprøver

Rishøi prøver ut flere ulike teknikker når hun forteller. Én novelle består av vekselvise notater fra en hyttebok og en spiralblokk, én er en lang enveissamtale/monolog, og i én brukes en sykehusrapport som springbrett for fortellingen. Menneskene er utsidere på skyggesiden. Vi møter suicidale Lila, alkoholiserte Julie, narkomane Linn, deprimerte Marie. Ofte er de sett gjennom dem som står ved siden av: I åpningsnovellen forteller ei ung jente om venninnens mange selvmordsforsøk, og antyder følelser som er større enn hun tør innrømme. I alle novellene er det barn og unge – og foreldre – som strever.