Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sax for alle behov

Lovord og medmusikeres uttalte respekt har fulgt den amerikanske saksofonisten James Carter (31) fra han for alvor overskred New Yorksk lokalberømmelse med «The Real Quiet Storm» i 1994.

Sin nåværende status som en av USAs aller fineste yngre jazzmusikere vant han gradvis gjennom halvannet år i Wynton Marsalis' band midt på 90-tallet, deretter som leder for egne grupper og ikke minst for et knippe gode CD-er. Rollen som Ben Webster i Robert Altmans jazzepos «Kansas City» skadet heller ikke berømmelsen.

CDFAKTA

Carter, James
«Layin' In The Cut»
(Atlantic/Warner)

Her hjemme har han vært i festivalaksjon på Kongsberg, i Bergen og Molde, og har alltid gjort inntrykk med sin tilsynelatende ubegrensete teknikk, enorme kraft og ubesværede navigering i ethvert jazzstilistisk farvann.

Sigøyner og funk

På to nye CD-er, utgitt samtidig, bekrefter Carter sine kvaliteter. I «Chasin' The Gypsy» spiller han seg inn på den legendariske sigøynergitaristen Django Reinhardts musikalske arena, akustisk og med fiolinisten Regina Carter i en slags Stephane Grappelli-rolle, mens «Layin' In The Cut» er svart funk: elektrisk og 80-tallsk og med Ornette Colemans «Prime Time» og Ronald Shannon Jacksons «Decoding Society» som åpenbare referanser.

Det er et betydelig sprang, men for en instrumentalist som i det ene øyeblikket kan legge seg helt opp mot crooneren i sitt uttrykk, lyrisk inntil det romantiske i tone og frasering, for så i neste å spille som om han sto i en gloheit funk-klubb med rivningstillatelsen i baklomma, går det helt fint.

Carters register er i enhver betydning vidt, han spiller til og med noe så sjeldent som F mezzosaksofon i tillegg til sopran-, tenor- og bassaksofon.

Fine medspillere

Foruten en strålende Regina Carter gir gitaristene Jay Berliner og Romero Lubambo en viss - men bare en viss, dette er på ingen måte stiltro Hot Club-jazz - sigøynerjazz-stemning på «Chasin'...»s versjoner av blant annet «Nuages» (Carter tar melodien på basssaksofon) og «Oriental Shuffle». Joey Baron er det sedvanlige oppkommet bak trommesettet, mens Charlie Giordani tar seg av trekkspillet på denne unektelig originale omgangen med en jazztradisjon som ikke først og fremst er kjent for saksofonsoli.

På «Layin'...» åpner Carter for heftig elgitarutfoldelse fra Marc Ribot og Jef Lee Johnson, mens de to gamle funkheltene Jamaaladeen Tacuma (elbass) og Calvin Weston (trommer) ordner opp i bunnen av lydbildet på velkjent rytmesterkt vis.

Mye av repertoaret er åpenbart blitt samarbeidet fram underveis, og musikerne groover og slår, til tider på harmolodisk Ornette-vis, men i motsetning til «Chasin'...» bærer nok denne innspillingen mer preg av å være repeterende enn av å nyspille en tradisjon.

Min hu står nok til Sigøyner-Carter, men han er ikke verst som funkmeister heller.

<B>MANGFOLDIG:</B> James Carter er ubesværet hjemme enten han går inn i sigøynerjazzen eller svart funk med sine saksofoner.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media