Saxprinsen

I 1991, mens han vurderte om han skulle studere juss ved Yale, vant Joshua Redman The Thelonious Monk Institute of Jazz Competition. Verden mistet en advokat, men jazzen fikk en gryende tenorstjerne.

Ti år seinere er 32-åringen en av verdens beste og mest bejublede jazzsaksofonister. Er det fristende å kaste tiårsblikket over skulderen og si: «Jeg klarte det!»?

- Jeg prøver å ikke bruke for mye tid på å se tilbake, korrigerer Joshua Redman.

- Musikk er å leve i øyeblikket. Jeg har vært utrolig heldig som har fått spille sammen med noen av verdens beste musikere. Når jeg hører hvordan jeg spiller nå, i forhold til i 91, går det opp for meg hvor mye jeg har lært.

Skolelys

Joshua Redman er sønn av tenoristen Dewey Redman, men hadde sparsom kontakt med faren gjennom hele oppveksten i California.

Unge Joshua var skolelyset og den musikalske begavelsen som spilte jazz, funk, pop og rock på si, og først etter en topp bachelor-grad i samfunnsvitenskap fra Harvard fikk han det han betegner som «jazzkallet».

Han begynte å øve seriøst, flyttet til New York og satset profesjonelt i 1992, og har gjennom en serie glimrende plater og heftig turnering med egen kvartett etablert seg som en sterk kandidat til den jazzsaksofonistiske kongetronen.

I morgen utgis nok en akustisk kvartett-CD, «Passage of Time», der Redman spiller sammen sitt faste band, pianisten Aaron Goldberg, bassisten Reuben Rogers og trommeslageren Greg Hutchinson, en plate Redman betegner som en organisk forlengelse av fjorårets «Beyond».

Helhet

- Det er det samme bandet, og jeg hadde det i bakhodet da jeg skrev musikken. Mange av de melodiske, harmoniske og rytmiske ideene er også de samme, forteller han på telefon fra London.

Joshua Redman

  • Saksofonist, f. 1.2.69 Berkeley, USA.
  • Fritidsmusiker som skoleelev og Harvard-student (1987- 91)
  • Gjennombrudd 1991, profesjonell fra 92. Egne grupper, samarbeid med blant andre Pat Metheny, Chick Corea, Dave Brubeck, Elvin Jones, Nicholas Payton.
  • Film: Medvirkende i Robert Altmans «Kansas City» og Ken Burns' «Jazz»
  • Har spilt i Norge ved Kongsberg Jazzfestival (3), Maijazz og Lillehammer Jazzfest.
  • Egne CD-er: «Joshua Redman», «Wish» ('93); «MoodSwing» ('94); «Spirit of the Moment: Live at the Village» ('95); «Freedom in the Groove» ('96); «Timeless Tales (For Changing Times)» ('98); «Beyond» ('00); «Passage of Time» (utkommer i morgen).

- Skal de åtte sporene betraktes som en musikalsk helhet?

- Ja. Dette er den første langformkomposisjonen min, men det visste jeg ikke mens jeg holdt på. Jeg skrev slik jeg alltid har gjort, ideene kom, og jeg utviklet dem. Men jeg klarte ikke å stoppe. Hver gang jeg trodde jeg kom til slutten, hørte jeg en ny begynnelse og en overgang. Organisk er ordet, og vi prøver å spille det så organisk som mulig, gjøre musikken til en lang reise.

TV-filmen «Jazz»

- Du vies stor oppmerksomhet i Ken Burns' TV-film «Jazz». Hvordan opplever du filmen?

- Som et formidabelt TV-stykke om jazzens tidlige historie. Opplysende og informerende, men også gripende og underholdende. Hensikten er å fortelle historien om jazzen til millioner av mennesker som ikke nødvendigvis er jazzfans. Filmen fokuserer på jazzen fram til 1960. Når den forsøker å ta tak i den moderne perioden, blir den svakere. Den legger også an et spesielt perspektiv, som ikke er det eneste mulige.

- På hvilken måte?

- Ved måten å fortelle historien på. Burns fokuserer på store enkeltpersoners liv og de begivenhetene som er knyttet til dem. Snarere enn å få en dyp forståelse av jazz, får man et godt bilde av for eksempel Louis Armstrong og Duke Ellingtons liv. Det blir god historiefortelling, godt fjernsyn, men det skal bli interessant å se mottakelsen i Europa, for det er i høy grad en veldig amerikansk film om jazz som amerikansk musikk.

- Keith Jarrett hadde noen harske bemerkninger om filmen i The New York Times?

(Latter) - Jeg leste det ikke, men det forundrer meg ikke i det hele tatt. Keith Jarrett er ikke den som veier sine ord på gullvekt når det gjelder å si ifra om hvordan han føler for visse ting.

Essay

- Utstyrer du «Passage of Time» med nok et langt essay om jazz i tekstheftet?

- Nei. Jeg har ikke skrevet noe essay siden «Timeless Tales» for to plater siden. Jeg holdt på å gjøre det nå, men så ble jeg lat! Jeg følte at musikken var bra og burde få tale for seg selv. Jeg sier ikke at jeg aldri skal skrive igjen, men ikke nå.

Nytt format

- Veien videre for deg nå?

- I de ti siste årene har kvartetten stått i fokus for det jeg har gjort som leder, og for meg er denne CD-en det ultimate i det formatet. Så jeg er klar til gå videre, uten at jeg vet hvor her og nå. Jeg kommer til å fortsette med kvartetter fra tid til annen i resten av livet, men jeg har lyst til å prøve både mindre og større besetninger også, med annerledes instrumentering, for eksempel elektrisk.

- Anser du Internettet for å være en trussel eller mulighet for deg som musiker?

- Jeg er både begeistret og bekymret, i likhet med alle artister som utgir musikk på CD. Nettet er fantastisk når det gjelder å få musikken fram til folk, og kan bli veldig bra for jazz. Eier- og rettighetsproblemene må løses, men platebransjen har alltid funnet måter å tjene penger på og beskytte seg selv. De neste ti- tjue årene vil bli både bekymringsfulle og begeistrende, tror jeg.

HYPPIG NORGESGJEST: Joshua Redman har spilt i Norge en rekke ganger, og alltig gjort et sterkt inntrykk. Her er han i aksjon ved MaiJazz i Stavanger. Redman håper å komme tilbake i løpet av våren.