Saybia

Middelmådighetens ufrivillige fanebærere viser seg å være middelmådige.

CD: Det er egentlig litt urettferdig dette med Saybia. De traff perfekt med den Idolvennlige versmelodien i «The Day After Tomorrow» i 2002, og har siden for mange nærmest vært synonyme med pompøs middelmådighet. Ingen jeg har pratet med musikk om har noensinne sammenliknet et band med Saybia og ment det som noe annet enn en total avskrivning. Men hvis man anstrenger seg for å se bort ifra den enorme konnotasjonskraften disse stakkars danskene har fått, og lytter til deres siste plate med et så forsøksvis åpent sinn som overhodet mulig, innser man fort at Saybia som symbol er utrolig mye mer interessant enn Saybia som musikk. Over et bakteppe av dyrt produsert tristesserock messes det om kjærligheten, døden og havet. Ikke en eneste lyd kommer uventet, ikke en tanke er ny og ikke en tekst er troverdig. Ekte smerte er ikke så kjedelig.