Scene og avis - hat og kjærlighet

«- Åpningsforestillingen på Nationaltheatrets «nye» hovedscene er blitt et fortidsminnesmerke for teaterturister, de som er så vant til å kjede seg at de automatisk utbryter: how marvellous!» Denne anmeldelsen av «Peer Gynt» i 1985, et heidundrende slakt skrevet av Bjørg Vindsetmo, er en av brikkene i det historisk intense forholdet mellom Nationaltheatret og Dagbladet.

Feirer med folkefest

Det var forestillingen hvor Toralv Maurstad red på en sparegris over scenen og Hegstad-tunet var fylt opp med plasthester på hjul. «- Gjør som Bøygen, gå utenom denne forestillingen,» konkluderte Dagbladets anmelder.

Slaktene, hyllestene og likegyldighetene i anmeldelsene er den lange linjen i forholdet mellom avis og scene. Men for National og Dagbladet er det mye mer. Flere ganger har de to kulturaktørene grepet direkte inn i hverandres skjebne.

  • Dagbladets sjefredaktør Einar Skavlan ble teatersjef på Nationaltheatret i 1928. Han overtok i en tid da teatret lå nede, både økonomisk og kunstnerisk. Ifølge Anton Rønnebergs bok om Nationaltheatret var disiplinen ved teatret i oppløsning og Skavlans første år som sjef ble en skuffelse. Året etter var Skavlan mer offensiv og satte opp nye og mer eksperimentelle dramatikere som Eugene O'Neill og Pär Lagerkvist. Etter to år i sjefsstolen gikk han tilbake til Dagbladet, som sjefredaktør og teateranmelder.

Skavlans tid ved National og hans fravær fra Dagbladet ble et lykketreff for begge parter. Olav Røgeberg ble redaktørvikar og han innførte moderne nyhetsjournalistikk. Hendelser, nyheter og personer fikk plass på avisas førsteside og opplagskurven gjorde en sving oppover. Fra «et akademisk venstreblad, med en lett tendens til anemi» ble Dagbladet en moderne avis. I teatret tok Skavlan på sin side et krafttak for administrasjon og økonomi.

  • Kulturkampen rundt skuespillet «Guds grønne enger» fikk avgjørende betydning for Dagbladets kulturradikale tradisjon. Det amerikanske teaterstykket gjenga deler av Bibelen i naivistisk form. Gud selv var med i stykket, i form av en gammel mann med skjegg. Dette ble for mye for det kristne/konservative etablishment, og Stortinget forbød Nationaltheatret å spille stykket. Teatret adlød og Dagbladet raste mot åndelig terror og organiserte opprop mot «mørkemennene og de skinnhellige, de som ikke går i teateret og ikke har kjærlighet til dets kunst». Denne striden strakte kjølen til en tradisjon hvor Dagbladet tok til orde mot «åndelige gammeltanter av intet kjønn».
  • I samme tradisjon - åndsfrihet mot mørkemannsvelde - var Dagblad-journalisten xel Kiellands skuespill «Herren og hans tjenere» på National i 1955. Forfatteren og Dagblad-medarbeideren Johan Borgens skuespill «Eventyret» ble oppført på Nationaltheatret i 1951. I Dagbladet ble stykket omtalt som altfor lettkjøpt og en fiasko. Borgen gikk til motangrep og hevdet: «Mot overfall i Dagbladet kan man ikke engang verge seg.» I 1976 ble Dagblad-veteranen Arne Skouens skuespill «Ballerina» oppført på National. Anmelderen Erik Pierstorff har noen innvendinger, men er høyst positiv til stykkets idé: å sette spørsmålstegn ved normaliteten.
  • Ikke bare det skrevne ord har preget Dagbladets forhold til Nationaltheatret. Dagbladets tegnere har satt sitt solide preg på teaterhistorien. Thoralf Kloumann tegnet i første del av dette hundreåret og satte på mange måten malen for teatertegning. Gösta Hammarlund ble etterkrigstidas store avistegner, i teatertegningen gjerne med et islett av karikatur.
  • Lista av teateranmeldere i Dagbladet teller navn som Einar Skavlan, Gunnar Larsen, Paul Gjesdahl, Johan Borgen, Paal Brekke, Ivar Eskeland og Edvard Hoem. Sistnevnte svingte seg til de store høyder i anmeldelsen av «Kong Lear» på Nationaltheatret i 1989. «- Monna Tandbergs framstilling av rå livshunger hos ei mogen kvinne stod godt til Astrid Folstads faenskap på det stadium der maktbegjær og seksuelt begjær driv kvarandre,» skrev Edvard Hoem.
  • Dagbladets forhold til Nationaltheatret i dag er journalistisk intenst. Teateranmelder Hans Rossiné er en sentral skikkelse i teaterlivet. Da han hadde skrevet at Erik Stubø kom til å bli teatersjef på National, var det vanskelig å få ørenslyd og vinne gehør for at teatret faktisk trengte en ny sjef. Var ikke det avgjort, hadde ikke Rossiné allerede skrevet navnet i Dagbladet?