Scener fra et ekteskap

Den som tror det er tøft å være gift med Gro, skulle prøve å være gift med Lullen. Lullen er senterpartist, EU-motstander og innehaver av atomknappen: Nøkkelen til sin manns barskap. Samlivet med Lullen er jevnlig beskrevet av Halvard C. Hanssen på side 2 i Dagbladet. Nå kommer damen i bokform.

Her i huset sies det at da Hanssens mor leste den første Lullen-spalta i 1990, ringte hun begeistret og sa: «Gutten min, jeg visste ikke at du hadde fått deg samboer?» Men som så mange av anekdotene om H.C. Hanssen er den dessverre ikke sann. Krimreporteren, krigsreporteren, utenriksspesialisten og deskmannen Hanssen har levd et langt liv i pressen. Og et enda lengre liv på bar.

- «Flink gutt, men litt tørst,» sa man om meg. Jeg var lenge redd for at folk likte petitene mine fordi de kjente meg. Men da typografene begynte å ta med seg Lullen-striper hjem, skjønte jeg at jeg hadde en videre leserkrets, sier Hanssen.

- Å være morsom på trykk regnes ikke helt som arbeid. Mange aviser sier de er stolte av sine petit-tradisjoner, men vi som driver med sånt, opplever det ofte som nokså utakknemlig. De fleste petitene skriver jeg på toget eller alene i båten. Jeg må ha mye overskudd og en god idé. Det nytter ikke å lage dem på bestilling.

Livet med Lullen i Frognerveien handler stort sett om politiske misforståelser og om problemene som oppstår når hun vil ha pels og han vil ha pils. Lullens ektemann gjør ikke stort annet enn å drikke. Hans stadige løfter om mink er «like tomme som Arbeiderpartiets miljøpolitikk». Formuen består for det meste av tomflasker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Skal du skrive gode petiter, må du ikke ha noe annet ønske enn å underholde. Hvis dine egne politiske meninger overdøver, fungerer det ikke. Da kan du heller skrive en hovedleder.

- Hvordan ble Lullen til?

- Jeg lette etter en fast figur. Det måtte bli en oppdiktet kone. Skal du først lage en dialog, må du legge den til et sted der det er en evig dialog. Samtalen mellom gutta på bar dør fort.

- Senterpartiet får sitt?

- Det startet med EU-kampen, to år da du kunne skrive hva du ville. Jeg trodde jeg angrep Senterpartiet, inntil jeg oppdaget at de satte pris på Lullen. Under EU-avstemningen var de redde for at hun skulle skifte side. Forholdet mitt til Anne Enger Lahnstein er utmerket. Jeg har fått operameldingen med dedikasjon.

- Ellers angriper du helst avholdsfolk, sunnmøringer og bergensere?

- I omtrent den rekkefølgen, ja. Bergensfolk har jeg et dyptfølt hat overfor, jeg hadde ei grandtante som stadig kom hjem til Vegårshei og fortalte hvor mye finere alt var i Bergen. Sunnmøringer har jeg egentlig ikke noe imot. De er bare så lette å ta.

Og avholdsfolk? H.C. Hanssen gidder ikke engang kommentere dem. Vi går på Håndverkeren, der mannen har tilbrakt de beste åra av sitt liv. H.C. røyker så innbitt at nabobordet tilbyr oss askebegeret sitt i tillegg til vårt eget.

- Ikke-røykere? roper Hanssen sjokkert. - Skattesnytere!

- «Gift med Lullen» har et visst Andy Cap-preg over seg?

- Den er nok litt tegneserieaktig. Jeg vokste opp med illustrerte klassikere, ved en liten jernbanestasjon på Sørlandsbanen. Det fantes ingen underholdning der i femtiåra, bortsett fra Det Beste og 20 spørsmål.

- Guds menighet på Vegårshei var en gjenganger i gamle Dusteforbundet?

- Vegårshei er ikke kjent for sin humor. Der ler vi bare av folk som brekker beinet. Da ler vi til gjengjeld godt.

Halvard C. Hanssen fikk sin skjebne beseglet da han kom til Oslo som 27-åring, en lørdag i 1973, for å begynne i NTB.

- Men de hadde lørdagsfri, noe jeg aldri hadde hørt om, og ba meg komme tilbake mandag. Da var det gjort. Jeg gikk på Håndverkeren, og ble sittende i fire år.

- Det var på den tida en Dagblad-redaktør ringte Håndverkeren for å finne en savnet medarbeider, bare for å få høre at han var ute til lunsj?

- Ja, det var et fryktelig uteliv blant journalister i 70-åra. En gang gikk det en hundrelapp rundt baren her, fra den ene til den andre, fra den andre til en tredje, og plutselig var alle gjeldfrie. Verdensøkonomien har noe å lære av oss. Fremdeles stjeler jeg historier fra gamle kolleger i NTB. Det hender jeg glemmer min egen adresse, men jeg glemmer aldri en god historie.

Hanssen ble «headhuntet» til APs pressekontor, der han oppdaget at han ikke var sosialist. Han var «fire år på krim'en i Aftenposten, to år i Dagsnytt og tre uker på klinikk» før han kom til Dagbladet i 1985.

- Hvorfor sluttet du som krimreporter?

- Etter en stund orker du ikke mer, det er det verste arbeidet som fins. Dessuten er jeg grunnleggende lat. Etter hvert har jeg også utviklet en skyhøy nyhetsterskel og en visshet om at ethvert tilbud om silkejobb bunner i at to andre har sagt nei. Jeg har en utmerket nese for dårlige historier. Jeg lukter dem på mange mil.

- Eldar Vågan har illustrert «Gift med Lullen», stort sett med tegninger av etiketten på Upper Ten. Hva er så spesielt med den whiskyen?

- Jeg har en aversjon mot snobberi, og det er det mye av rundt mat og drikke. Upper Ten var det vi drakk, det vi hadde råd til. Jeg kunne selvfølgelig brukt Brandy Special, men jeg liker ikke konjakk. Og jeg er så gammel nå at jeg kan si at akevitt er vondt. Skal du absolutt drikke akevitt, må den i hvert fall være kald som et kvinnehjerte.

- En av dine yndlingsformuleringer. Bygger den på personlig erfaring?

- Mitt liv med damer har ikke vært vellykket. Kortvarig og slitsomt.

- Så det fins ingen Lullen i ditt liv?

- Nei, sier H.C. Hanssen. - Det ville neppe gått bra. Du kan gjerne si at jeg ikke er noe utpreget muntert menneske.

ALLER UPPERST: Hallvard C. Hansen har skrevet bok om livet med Lullen, Senterpartiet og Upper Ten.