Scener fra et ekteskap

Glitrende skuespill i kjølig film

FILM: Det sies at en skuespiller aldri er bedre enn det regissøren lar henne bli. Men noen ganger hender det at kvaliteten på skuespillet faktisk overgår filmen hun opptrer i. Natt til mandag fikk Kate Winslet to Golden Globe-priser. Den ene for «The Reader» og den andre for dette dramaet. «Revolutionary Road» ligger helt i tet foran offentliggjøringen av årets Oscar-nominasjoner. Forståelig, da dette dramaet er et vaskeekte kvalitetsprodukt. Men det betyr ikke nødvendigvis at det ikke kunne vært bedre.

Sviende oppgjør

Richard Yates roman fra 1961 er et sviende oppgjør med det ultrakonforme Eisenhower-Amerika, der toppen av lykke er en utearbeidende, dresskledd far, en eplekakebakende, hjemmeværende mor og to-tre veloppdragne barn i et hus i «Suburbia». Leonardo DiCaprio og Kate Winslet - sist sett sammen i den lille filmen om den store båten, du vet - skaper triste og fine portretter av ekteparet Wheeler som sakte, men sikkert ødelegger seg sjøl og hverandre ved å dyrke hverdagens tristesse og omfavne de smellene livet gir dem.

Tragedie

Deres store tragedie er ganske allmenn, det dreier seg om frykten for å feile - først og fremst å ikke klare å realisere sine drømmer. Eller enda verre: Å rett og slett ikke ha noen drømmer eller skikkelige mål å sikte mot. Så nå sitter de der, fanget i et prektig, men kjærlighetsløst A4-liv, mens de med stadig mindre overbevisning forsikrer hverandre om at de er bedre enn omgivelsene skulle tilsi og at deres liv er mer spennende enn naboens.

Hjelpeløst

Regissør Sam Mendes, som besøkte et liknende landskap i «American Beauty», tilnærmer seg stoffet med en kirurgs presisjon. Hans skalpell skjærer helt inn til beinet og blottstiller hovedpersonenes sjeleliv, nakent og ubarmhjertig. Det er flott gjort, noe også regissøren sjøl synes å være klar over. Det er noe litt sånn «se hvor flink jeg er»-aktig over hele filmen. Dette, i tillegg til Mendes distanse og kliniske tilnærming gjør «Revolutionary Road» til film som ikke rører helt så mye som den burde. Jeg synes synd på de stakkars menneskene som kaver hjelpeløst rundt under regissørens lupe, men føler egentlig ikke med dem. Men skuespillet, både i bi- og hovedroller, gjør filmen til en opplevelse.

Noen ganger er en skuespiller faktisk bedre enn filmen hun opptrer i.