Scener fra et mesterskap

JEG ER FAKTISK DEN ENESTE aktive fotballspilleren i vår husstand. Husstanden består for øvrig av en mann og en gutt på 21/2 som lærte å si «Heia Brann» lenge før han kunne si mamma eller pappa. Fotballaget mitt spiller i tredjedivisjon i bedriftsserien for kvinner. Vi hadde symbolsk nok vår første trening den 8. mars. Vi sloss som ulver på en bane dekket av ny-snø. Vi tenkte at dette var gøy. Det rokket ved forståelsen jeg alltid hadde hatt om at fotball var en dypt alvorlig ting. Jeg begynte altså å spille fotball fordi det var moro og kanskje aldri så lite for å imponere min ektemann. Jeg imponerte ham selvfølgelig ikke. Hans fotballinteresse dyrkes utelukkende fra sofaen og brune barkrakker. Historien som følger er en punktroman om et ekteskap i skyggen av VM, EM, Serien, Champions League, Europacupen og en del andre turneringer jeg ikke helt har klart å lære navnet på.

GAMLE AKER KIRKE 1997: - Vil du ha denne mannen som hos deg står? - Ja, sa jeg. - Vil du elske og ære ham i gode og onde dager til døden skiller dere ad? - Ja, sa jeg. Først seinere gikk det opp for meg at jeg ikke bare hadde sagt ja til mannen ved siden av meg, men også til den daværende landslagstreneren Egil Drillo Olsen. Under den påfølgende middagen viste det seg at bryllupstalen inneholdt mer fotball enn kjærlighet og at det som faktisk var kjærlighet var metaforisert som fotballterminologi forfattet av Drillo. Jeg forsto det ikke, men i ettertid registrerte jeg at faren min syntes det var en varm og kjærlig tale, og at jeg nok hadde valgt rett. Selv ble jeg en smule usikker. Jeg var i ferd med å stifte familie med en mann som mente at Branns seier over Lillestrøm i kvartfinalen i cupen i 1995 var hans desidert største opplevelse.

SCHOUS HELSESTASJON, september 1997: Jeg er på svangerskapskurs. Jeg er der alene, og sitter sammen med andre gravide. De andre gravide har menn som henter kaffe til dem. Menn som holder dem i hånda. Jeg har en mann som sitter nede på Andys fotballpub og håper at Solskjær skal «putte» for Manchester United. - Har du familie som kan hjelpe deg med barnet, spør en sympatisk kursleder. Jeg nikker. - Det var bra. Det er ikke bare bare å være alene. - Nei, sier jeg. Det er ikke det.

RIKSHOSPITALET, desember 1997: - Du har en åpning på åtte centimeter, sier jordmora. - Kommer det til å ta lang tid? spør han mens han stirrer nervøst på klokka. - Det er umulig å si. - Har dere fjernsyn her? spør han. Jeg begynner å skrike. Barnet han tidligere har referert til som en fulltreffer, er på vei ut. Han ser urolig på klokka, og med jevne mellomrom sier han at nå må jeg presse. Puljetrekningen til VM står for døra. Jeg prøver å forklare ham at jeg presser det jeg er god for, og at jeg på ingen måte er interessert i å utsette dette lenger enn høyst nødvendig. Jeg konsentrerer meg om det nær forestående, og da jeg ser opp igjen, rekker jeg akkurat å få et glimt av ham der han spurter gjennom klebrig fostervann, overarbeidede jordmødre og ut døra på vei mot TV-stua han har lokalisert lenger borte i gangen. Han rekker akkurat å se morkaka komme til verden. Selv mener han at det er bedre enn ingenting. Han studerer sønnen sin fornøyd, og jeg kan se at han tenker fotballproff og han får tårer i øynene. - Norge har havnet i samme pulje som Brasil, sier han til spedbarnet.

EN BALLPLASS PÅ GRÜNERLØKKA, desember 1999: Toåringen pirker lett borti ballen. Den ruller slapt over nysnøen. - Ser du det ikke? Gutten er et utrolig talent. Hvor mange toåringer tror du egentlig har et slikt tilslag? - Alle andre i barnehagen, foreslår jeg. Han fnyser. - Guttungen er et talent. Ingen tvil om det.

YTTERGANGEN VÅR den 11. juni 2000: - Skal du virkelig se tre kamper på en dag? spør jeg. Helga i forveien har han tilbrakt på et dansk hotell med NRK der han har sett alle oppvarmingskampene. Selvfølgelig kunne han ha holdt seg hjemme, men som han sa: Det er best sånn, for ikke å bli forstyrret. Nå er han allerede på vei ut for å møte likesinnede foran nærmeste storskjerm. - Det er jo EM, sier han. - Ja? - EM, sier han igjen, for jeg har jo åpenbart ikke hørt at verdens beste forklaring er blitt servert. Hvis jeg bare hadde forstått at det var EM, ville jeg aldri ha stilt spørsmål ved hans tre ganger to timer lange fravær. - Jeg driter vel i om det er VM, sier jeg. - EM, retter han, før han forsvinner ned trappene. Jeg visste selvfølgelig at EM var like rundt hjørnet, men jeg kjenner at jeg på ingen måte var mentalt forberedt.

FORAN TV-EN VÅR kl. 18.00 den 13. juni 2000: - Han må jo få se barne-tv, sier jeg. - Jamen, det er jo Norge- Spania. Dessuten er barne-tv over. Det ble flyttet til 17.00. Det er det. Enda et uslåelig argument. - Guttungen kan jo se fotball sammen med meg, foreslår han og føler seg sjenerøs. Selv om det første sønnen vår sa var «Heia Brann», var nok det mest et resultat av et slags pavlovsk eksperiment der han fikk melis på smokken hver gang han sa de magiske ordene. Han er i alle fall fortsatt mer opptatt av «Fia i filmhuset» enn av fotball. Det hjelper selvfølgelig ikke. Norge holder stand gjennom hele første omgang. Det blir ikke noen Karius og Baktus-video før leggetid heller. Jeg beskylder ham for å være mer opptatt av Ole Gunnar Solskjærs sønn enn sin egen. - Det er tross alt Norge- Spania. Jeg setter pris på om du kunne være litt stille, sier han. Disse fotballdamene klarer alltid å føde i tide. De holder Semb og resten av landet på pinebenken, og føder akkurat i god nok tid før en eller annen viktig kamp, mens jeg ikke engang klarer å styre unna puljetrekningen. Så skjer det noe uventet. Jeg merker at nasjonalisten i meg vokser. Jeg kjenner hvordan jeg hater spanjoler. Selvgode spanjoler som trodde de skulle vinne, men som går slukøret av banen etter 93 minutter. Guttungen har glemt «Fia i filmhuset». Han hever begge hendene i været og roper «Heia Brann». Faren ser anerkjennende i hans retning. Jeg må innrømme at jeg hadde begynt å tvile på hvorvidt et ekteskap kunne fungere utelukkende i det lille pusterommet som eksisterer mellom Champions League og den norske serien. I seiersrusen lover jeg meg selv å holde ut litt til. Steffen Iversen i 66. minutt. Jeg kommer til å huske det.