Scener fra et samliv

Tittelen sier det meste. En underholdende roman om kjærlighet, svik og brå død.

BOK: Boka åpnes med en komisk sengescene. Odd skal bestige Agnes, men kommer i skade for å legge albuen på håret hennes: «[Han måtte] beundre uttrykksfullheten i Agnes’ ansikt da han påførte henne den uintenderte smerten, hun hadde et helt annet repertoar av ansiktsuttrykk enn Odd kjente fra sine egne familiemedlemmer. Både mamma og far var stoiske av legning. Ja, stoisk var vel en forsiktig karakteristikk av far».

Dermed har Jan Chr. Næss allerede på de første sidene satt tone og tematikk. På underholdende vis manøvrerer han videre gjennom et forhold fra a-å, slik tittelen lover. Men sitatet varsler også at forbindelsen til foreldrene skal komme til å påvirke kjærlighetsforholdet. Særlig ugreit er det for Odd: Han lider av kraftig morsbinding og et savn etter faren som av uklare grunner er totalt åndsfraværende.

Morsbinding

Romanen dekker to tidsperioder i Odd og Agnes’ liv. Først skildres forelskelsen, med tilhørende testing av samleiestillinger fra Kama Sutra og de obligatoriske nytt-par-besøkene hos svigerforeldre og på IKEA. Så springer romanen sytten år framover i tid. Lykken er falmet. Paret bor vegg i vegg med Odds dominerende mor, og vandrer som søvngjengere mellom flere tikkende familiære bomber.

I bokas første del er blikket Odds. Han er en begavet mammadalt med et godt hjerte, men er proppfull av enkle forestillinger og fordommer – om jøder, homofile, akademikere. Om svigerfaren, som Odd ved første møte mistenker for å være glemsk, tenker han: «Og da han fortalte at han var geologiprofessor på universitetet, innså Odd at det ikke var usannsynlig at mannen hadde et litt dårlig korttidsminne, det ville passe med hans generelle inntrykk av akademikere.»

Tragikomisk

Etter tidsspranget er Agnes’ stemme den bærende. Og naturlig nok ser ting litt annerledes ut. Odd, som i sin versjon bare var litt snever, får narvestad-tendenser. Denne delen er mørkere på flere vis: Både nåtidas og fortidas svik griper inn i livet til paret og de to døtrene.

Selv om andre halvdel av romanen har mest alvor, er første del mest vellykket. Det har sammenheng med de to fortellerstemmene. Agnes’ historie fra ekteskapet tangerer klisjeene, og stemmen hennes er ikke så særpreget som Odds. Når han har perspektivet, særlig i forholdets første fase, er fortellerstil og person nært forbundet. Selv om han er oppslukt av Agnes, registrerer han knapt hva hun sier. «Agnes sa noe» er gjengangeren. Dette blir veldig komisk, samtidig som teknikken illustrerer hvordan Odd lever kapslet inn i sin egen boble.

Næss forteller med en sjarmerende letthet. Han skriver morsomt, skaper kostelige episoder og har historier å fortelle om samliv og savn. Sexscenene i boka blir aldri flaue eller banale. Det er godt gjort.

Komikken og tristessen filtres sammen og avtegnes i personene. Dermed er det vanskelig ikke å føle medynk med dem. Som når Freudentusiasten Odd – ved en slags mental «slip of the tounge» – ønsker for seg selv: «Han ville være lys og åpen og fordomsfull. Han mente: fordomsfri. Fordomsfri. Fordomsfri.»