Scener fra quart

Klining i heisen. Jakten på Bowie. Og drømmer om Jotunheimen. Dette er Quart 2002.

SØNDAG, 16.22, GRAVANE: Stille før stormen. De første som kommer til Quart, betaler ikke sjøl. De første som kommer til Quart, kommer ikke med tog. De kommer i store kolonner med varebiler, lastebiler og semitrailere. De fyller opp de dyreste hotellrommene. De drikker seg fulle før noen andre har kommet. De skal bruke opp et markedsføringsbudsjett.

- Faen så deilig det er her, sier en mann med mobiltelefonreklame på brystet.

- Faen så deilig det er her før festivalpublikummet kommer.

Verden har aldri virket mer absurd.

Eivind

MANDAG, 11.24, TAXI FRA KJEVIK:- Nei, vent, dette må være feil, sier jeg.

- Er du sikker på at du har kjørt riktig?

- Kan skjønne æ har kjørt riktig, jenta mi, sier sjåføren.

- Men, men, dette ser ikke ut som Kristiansand. Det er jo helt grått og vått.

Varmeapparatet står nesten på maks. Vindusviskerne jobber som på akkordlønn.

- Se på han derrane, humrer sjåføren.

Jeg kikker ut av vinduet. Der småløper en stakkar i grønn shorts bortover fortauet.

- Han derrane har nok sett på kalenderen i stedet for ud av vindauet, han.

- Ja, mumler jeg.

- Han har nok det.

Mari

TIRSDAG, 13.30: FLYPLASSEN: Jeg er på vei ut til Kjevik med marinejegerfotografen. Vi har fått et tips om at Bowie kan lande når som helst i sitt private jetfly. Fotografen skal ut og rekognisere, jeg skal ut og sjarmere. Jeg følger skilt om traffikkontor og informasjon og ender opp foran en skranke som har menn med bred sørlandsdialekt bak seg.

Jeg får ikke vite så mye om Bowie. Men jeg får vite at de sjelden har jentebesøk (derav tilstrømmingen fra nabokontor), og at de har en do der som Diana Ross har brukt. De stengte den visst av i flere uker etterpå.

Annicken

TIRSDAG, 16.45, HOTELLOBBYEN: Fran Healy sa en gang at de hanket inn gitaristen Douggie i bandet for å få litt sex. I form av utstråling på scenen, altså. Det funket for meg. Og her står jeg, i vestibylen på Caledonien. Jeg skulle et eller annet, men dette annet er som blåst bort, for der står han. Så da må jeg også det. Stå her. Og lure litt på hvordan det hadde vært å date en gitarist i Travis. Og på om det finnes sjekkelinjer han ikke har hørt før.

Skal jeg si noe om at han har en utstråling som skaper mohet i knærne? Om jeg i det hele tatt greier å formulere det på engelsk?

Jeg slipper å lure så lenge. For akkurat i dht jeg har bestemt meg for å satse alt på et kort - og på et enkelt hei! , briste eller bære, så kommer kjæresten min inn døra.

Annicken

TIRSDAG, 00.02, GJESTEOMRÅDET: Her er vi. VIPene. Very Important Persons. Journalister, fotografer, sponsorer, artister, funksjonærer, gode venner av festivalledelsen. Vi har bonger, vi spiser gratis, vi drikker gratis, vi liker å tro at vi er noe. Og se: Der er gutta i Whopper, jeg gikk på ungdomsskolen med to av dem. Det er mange år siden sist. Vi har mye å snakke om. Hvordan gikk det med studiene? Hvordan går det med livet? Har du kontakt med Tore, Bjørn, Kenneth? Har du hørt at Kenneth er gravid? Er Kenneth gravid? Du snakker. Vi er visst blitt voksne nå, gutter. Vi er ungdommer på lånt tid.

Eivind

ONSDAG, 21.04, IDRETTSPLASSEN: Det er mange på White Stripes-konsert, men jeg er alene. Jeg har spist et pizzastykke uten noen å snakke med. Jeg drikker en halvliter uten selskap. Og nå står jeg her, helt for meg selv, uten å være ensom. Av en eller annen grunn tenker jeg på Vest-Jotunheimen. Jeg ser for meg Store Riingstind, feite ski, en himmel uten skyer. Det er slik musikk skal være. Soundtrack til gode drømmer.

Eivind

ONSDAG, 22.10, BENDIKSBUKTA: Jeg står åtte meter fra scenen, hopper opp og ned i takt med musikken og Gwen sine rop. Som åler seg rundt på scenen, slenger på den platinablonde hestehalen og kicker ass .

Jeg gauler ut tekstlinje på tekstlinje, og greier til og med, nesten, å ignorere en trekvart full øl som treffer blink, rett i ryggen på den nye, myke, fine, røde jakka mi. Gwen og alle synger don\'t tell me cause it hurts og det er nesten til å få litt tårer i øynene av. Da kommer det tørt fra søstra mi.

- Du. Hun ser egentlig ut som en drag-artist.

Verden og Gwen kommer aldri til å bli den samme.

Annicken

ONSDAG, 22.45, IDRETTSPLASSEN: Han står helt tett inntil meg. Han har gråstenk i håret og øyne som flyter. Han har opparbeidet en liten buffersone rundt seg, etter systematisk sjangling to skritt fram og ett til siden. Og det er da jeg tenker det. At førtiåringer kan være vel så patetiske som fjortiser. Han har tydeligvis vært Bowiefan siden han var elleve. Han kan alle tekstene inside-out, men har problemer med å fokusere blikket i nakken til han som står foran ham. Men hvis han i morgen vil vite hvordan konserten egentlig var, så kan han jo bare ringe kamertaten. Som han ringer gang på gang, for å brøle «jeg hører ikke hva du sier jeg hører ikke hva du sier».

Annicken

ONSDAG, 23.02, ODDERØYA: Plutselig finner jeg meg selv omringet av en gjeng fjortisjenter. Og til tross for at jeg har vært en selv, synes jeg det er litt ubehagelig.

- Er du søsteren til Endre?

Jeg må tenke meg om. Hva var det hun blonde berta sa?

- Er du søsteren til Endre?

- Ja?

Det er da jeg ser henne. Hun med de vakre, brune øynene og små fletter i håret. Det er selvfølgelig ikke hun som fører ordet. Men det er den samme pene jenta som min kjære bror Endre har vist meg bilder av. Det er min brors Norway Cup-kjæreste.

- Du får hilse ham, da hvisker hun med de brune øynene.

Så er de borte, med en sky av fnis og parfyme hengende igjen etter seg.

Mari

TORSDAG, KL. 01.16, CALEDONIEN: Det er kø utenfor hotellinngangen, folk vil drikke øl i baren. Køen beveger seg ikke. Jeg er trøtt. Jeg er desperat. «Jeg bor her», sier jeg. Ingen respons. «Jeg bor her», roper jeg. «Hold kjeft», sier han som står på skoene mine.

Men nå er det er slutt på tålmodigheten min. Jeg får sjøltilliten til en med svart belte i taekwondo. Jeg brøyter meg fram, holder nøkkelkortet til hotellrommet høyt over hodet som bevis og brøler til dørvakta at «nå får det være nok her!»

Jeg kunne blitt kastet ut. Jeg kunne fått offentlig utskjelling av en mann som tar 150 kilo i benkpress. Jeg kunne tapt ansikt og rødmet og reist hjem til Distriktsnorge med halen mellom beina.

Men denne dørvakta forsto alvoret. Denne dørvakta var snill som et lam. Jeg er evig takknemlig.

Eivind

TORSDAG, 03.32, I HEISEN PÅ CALEDONIEN: Jeg skjønner det akkurat for sent. At jeg skulle ha ventet på neste heis. Paret der inne er all over hverandre. Mannen har hånda inni blusen til dama. Jeg ser brystene hennes velte ut av BHen. Hun har benet slynget rundt hoftene hans.

Herregud, tenker jeg. Få dere et hotellrom.

Men det er vel akkurat det de har gjort.

Mari

HVER KVELD, 00.03, HOTELLROMMET: Nå skal jeg ta et bad og ringe ham der hjemme og ta på fine klær og gå ut på alle klubbene og drikke drinker og danse.

Jeg skal bare hvile meg to sekunder på senga først.

Mari

<B>HISTORIER FRA FREDAG:</B> Vi har vært ei uke på Quart-festivalen. Dette er noen av det vi har opplevd.