INTERNERING: Johan Scharffenberg var hovedtalsmann for at psykiatriske sykehus skulle brukes som interneringsanstalter for at åndssvake, alkoholikere og omstreifere ikke skulle få barn, forteller biograf Espen Søbye. Foto: NTB/Scanpix
INTERNERING: Johan Scharffenberg var hovedtalsmann for at psykiatriske sykehus skulle brukes som interneringsanstalter for at åndssvake, alkoholikere og omstreifere ikke skulle få barn, forteller biograf Espen Søbye. Foto: NTB/ScanpixVis mer

Scharffenbergs løse kanon

Homofili-pioner, steriliseringsforkjemper, avholdsfantast og rasist. Legen Johan Scharffenberg representerte et problem for både motstandere og tilhengere.

—Han var en overgriper. Men han var ikke bare det, starter biograf Espen Søbye når han skal beskrive mennesket Johan Scharffenberg.

Med sin nyslupne biografi om den kontroversielle legen og psykiateren, ville Espen Søbye risikere noe, og ta sjanser. Det har han gjort.

I boka «En mann fra forgangne århundrer — Overlege Johan Sharffenbergs liv og virke 1869-1965», trosser Søbye de etablerte normene om at biografier ikke skal være kildestyrt, og at de skal ha en tydelig fortellerstemme.

—Jeg gjør det motsatte, forteller Søbye, som både er statistikker, forfatter og bokanmelder i Dagbladet.

Sammensatt I boka om Scharffenberg sprenger han heller ingen myter, for ifølge Søbye finnes det ingen myter å sprenge. Overlegen, samfunnsdebattanten, forfatteren og forskeren Scharffenberg er bare «borte».

Men basert på et enormt arkivmateriale, bare i perioden 1919 til 1929 skrev Scharffenberg hele 22 000 boksider, maler biografen et bilde av et komplekst og motsetningsfylt individ.

Et individ som på den ene siden var en «nasjonalsosialist i teorien», men på den andre siden gikk hardt ut mot NS og den norske regjeringens manglende motstandsdyktighet mot tyskerne.

Scharffenberg ble betraktet som en av hovedmennene bak motstandskampen, men gikk selv hardt ut mot Osvaldgruppen og deres likvidering av tyskere. Han var en anarkist, men gikk likevel i bresjen for et statsforbud mot alkohol.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problem —Han var en løs kanon, kommenterer Søbye, og legger til:

—Scharffenberg representerte et problem for både motstandere og tilhengere.

Av de mest oppsiktsvekkende tingene som bringes til torgs i biografien, ifølge Søbye, er at Scharffenberg advokerte for internering av mennesker som sett i dagens lys, ikke var mer enn «sosialt isolerte» individer.

Internering —Han var hovedtalsmann for at psykiatriske sykehus skulle brukes som interneringsanstalter for at åndssvake, alkoholikere og omstreifere ikke skulle få barn.

—Men Scharffenberg var en kompleks person, legger Søbye til.

Han trekker blant annet fram Scharffenbergs kritikk av landssvikoppgjøret og at han var mot dødsstraff.

—Det skjer en endring hos Scharffenberg, for etter krigen begynner han å skille mellom gjerning og gjerningsmann. Det gjorde han ikke tidligere da det gjaldt alkoholikere og vaneforbrytere. Og han justerte aldri sitt syn på omstreifere.

- Nasjonalist Også som et politisk individ var Arbeiderparti-mannen Scharffenberg preget av motsetninger.

—Han var jo en nasjonalist, og dette er en av spenningene i boka; hvorfor ble han aldri en tilhenger av nasjonalsosialismen? Han er en vitalist og hyller døden på slagmarken.

- Og han er rasistisk mot enkelte grupper som tatere. Derfor er det pussig at han blir en av hovedkritikerne av nazismen.

—Hvorfor ble han det?

—Det er paradoksalt, og jeg har ikke noen god forklaring på dette.

Homofili-anklager I Johan Scharffenbergs privatliv finnes det også uløste gåter. Han giftet seg aldri, men ble i 1912 anklaget for å ha et «utillatelig kjærlighetsforhold» med sersjant Jens Hagen. Fra 1908 hadde nemlig Scharffenberg bodd i et bofellesskap med sersjant Hagen, Hagens hustru og deres smågutter.

SKRIVER LANGT: Espen Søbye har skrevet en biografi på hele 851 sider, men mener det er verdt det. Foto: Hans Arne Vedlog
SKRIVER LANGT: Espen Søbye har skrevet en biografi på hele 851 sider, men mener det er verdt det. Foto: Hans Arne Vedlog Vis mer

«Fru Hagen hadde forklart at hun en gang hadde overrasket Scharffenberg idet han hadde omfavnet Hagen og trykte seg inntil ham som om de to var et elskende par», skriver Søbye.

—Var det hold i disse anklagene?

—Det kan vi ikke vite, men det er interessant at Scharffenberg ble oppfattet som en pioner for homofiles rettigheter i en tid da hans kolleger betraktet homoseksualitet som degenererende.

- Holdt nede Og nettopp hans forsvar av homofile skulle utgjøre et problem for Scharffenberg.

—Scharffenberg fikk aldri noen høy stilling som psykiater. Han ble holdt nede.

—Hvorfor?

—Muligens på grunn av hans standpunkt på homofilispørsmålet. Jeg antyder ikke det i teksten, men det er ikke unaturlig at leseren tenker det.

- Måtte skrive Konsekvensen, mener Søbye, var at Scharffenberg virket gjennom det han skrev. Og han skrev mye. Han var en av de viktigste skribentene i Arbeiderbladet mellom 1924 og 1940, og skrev to kronikker hver uke.

I sine kronikker var han beinhard. Mot omstreifere og alkoholikere, så vel som regjeringen.

—Han skjønte på en måte ikke at skrift kunne såre andre.

—Hadde han et behov for å krangle?

—Ja, han ytret seg jo hele tida. Det er helt utrolig.

—Han måtte skrive kontinuerlig, hvis ikke ville han gått til grunne.

Også høflig Men nok en gang kommer Scharffenbergs komplekse side til syne.

—Stilt overfor omstreifere kunne han være veldig ålreit. I personlige møter var han høflig og tilbakeholden.

Til tross for Scharffenbergs uberegnelighet ligger det tilsynelatende en fellesnevner til grunn for det meste han foretok seg; hans Darwinistiske overbevisning.

Sterilisering —Han hyllet den sterkestes rett, og mente at livet var en kamp. Han fryktet at vår undergang skulle komme som en konsekvens av at eliten fikk få barn, mens de på «bunn» fikk mange. Han så for seg en forfallstid hvor andre raser tok over, noe som igjen ville gitt en historisk tilbakegang.

Derfor var Scharffenberg for å sterilisere det han kalte «imbesile, løsgjengere, vaneforbrytere og skjøger».

Blant ondene som måtte fordrives var også drukkenskap. Scharffenberg var den fremste talsmannen for statlig brennevinsforbud, og tok også på seg ansvaret for å komme politiets angivelige korrupsjon i forbindelse med spritsmugling, til livs.

«Scharffenbergs virksomhet fra han var 50 til han var 60 år kan liknes med en tropisk orkan. I så fall er Statspolitisaken stormens øye.», skriver Søbye.

Spritsmugling Saken det siktes til er at politiet reagerte sterkt på blant annet Scharffenbergs anklage om at «sentraladministrasjonen ikke gjorde nok for å bekjempe smuglingen».

Politiets sak mot Scharffenberg ble henlagt, men illustrerer innflytelsen og makten som ble tillagt Scharffenbergs uttalelser.

Gjennom sin rolle som skribent kompenserte Scharffenberg for at han aldri ble en embetsmann.

—Han var en slags opinionsdanner, og hadde definisjonsmakt. Hans artikler var blant de mest leste og populære, og han ble oppfattet som en talsmann for vitenskapen, forklarer Søbye.

851 sider Totalt har Søbyes «arkivstudie» av Johan Scharffenbergs liv resultert i en tungvekter på 851 sider. Det er ekskludert fotnotene på 87 sider.

—Er det nødvendig å skrive så langt?

—Ja. Hvis leseren er ute etter å bli underholdt i tre fire dager, så er ikke dette den rette boka. Men jeg mener et dannet menneske bør lese 100 sider tekst hver dag. Det er en anstrengelse, men det er verdt det.