Schaus paparazzi

FOR ET HALVT ÅR SIDEN

ble jeg oppringt av to ukeblader som ville ta bilder i min private bryllupsfest. Jeg sa nei takk. Da bryllupsfesten gikk av stabelen ble fotografer fra bladene stoppet i døra, men etter en stund snek de seg likevel inn blant middagsbordene og blandet seg med gjester og familie inntil de ble oppdaget og kastet ut. En uke før hadde en frilansjournalist blandet seg med venner i mitt utdrikningslag. Uten å gi seg til kjenne tok han en rekke bilder og solgte deretter reportasjen til et nettsted. Det er helt klart at kjendisblader og frilansere ville tjene på å oppføre seg annerledes. At mediebransjen har sine apekatter er jo ikke akkurat noen bombe, men ukepressen er jo den reneste dyrehagen. De få som viser elementær folkeskikk, gir seg til kjenne og spør om å få ta bilder, vil på sikt få et godt forhold til dem de ønsker å avbilde eller skrive om. Respekterer de et nei i første omgang, får de ja ved en annen anledning. Men dessverre klarer ikke redaktørene å få fotfolkene sine til å begripe dette, og sannsynligvis er de så rødsprengte av sensasjonskåthet at de ikke gidder å prøve. Fotografen som snek seg inn i mitt bryllup sa: «Sjefen min henger meg hvis jeg ikke får bilder av dette». Jasså, Nelvik - jeg trodde du var en hyggelig fyr?

ALLE OFFENTLIGE PERSONER

og deres nærmeste vet at det er himmelvid forskjell på mediefolk. Noen få er smarte og dyktige, mens en del av dem burde være smigret over å bli kalt idioter. Kristopher Schau har tydeligvis blitt utsatt for en av de sistnevnte. Men hadde jeg vært Kristopher, ville jeg ikke tatt mobiltelefonen fra fotografen. Jeg hadde heller satt den på styrke 10-vibrering, stappet den opp i rompa hans og ringt ham hundre ganger. Deretter kunne Per Edgar Kokkvold uttalt seg om hundre ganger var for mye, eller om det hadde klart seg med femti.