Scheen på tomgang

Det starter med en båttur i Indre Oslofjord og et drivende lik av en ung kvinne. Margaret Moss er invitert med av en klient som har hyret henne til å oppspore datteren som er sporløst forsvunnet.

Selv er Moss dypt bekymret over sin egen datter, som ikke har latt høre fra seg på lang tid. Begge gjør seg naturlig nok sine tanker, men kvinne i sjøen drar heldigvis ingen av dem kjensel på. Nå skal det etter hvert vise seg at den døde har tilknytning til den saken Moss arbeider med, eller rettere sagt: begge de to sakene hun etterforsker - og at endog datteren, om enn uskyldig, er involvert.

Den andre saken dreier seg om arv og underslag. Et sentralt medlem av en religiøs veldedighetsorganisasjon, kalt Broderkretsen, kontakter henne. Han mistenker sin bror, som driver en campingplass på Nord-Vestlandet, for å ha underslått arven etter deres mor og vil ha Moss til å dra til hjemstedet for å snuse opp om det er ugler i mosen.

God tid

Kjersti Scheen tar seg god tid denne gangen. Flere løse tråder flagrer i luften i første del av boken, og vi begynner å frykte for hvordan dette skal ende. Men Scheen er proff nok til å få flettet det hele sammen til slutt. Moss er den samme impulsive, vodka-drikkende dama som vi kjenner fra de to første bøkene, men bekymringen for datteren legger en større demper på henne enn i de to foregående.

Nå dukker hun heldigvis relativt hurtig opp, men dermed er det ikke sagt at hun er utenfor fare. Fortsatt omgir Moss seg med den eksentriske tante Maisen og 'landeveiens ridder', den stadig fraværende kameraten og elskeren Roland Rud, lastebilsjåføren som stadig har kona og familien i tanken, men som er på pletten når Moss kaller på ham.

Mattere

Narkotika, bordellvirksomhet og lyssky forretningstransaksjoner er noen av hovedingrediensen i årets Moss-roman, der eks-skuespillerinnen og eks-politikvinnen både blir konfrontert med kåte bankmenn i gudsforlatte kystsamfunn og med modne playboyer i Tønsberg. En stortingsrepresentant fra et kristelig parti spiller en nøkkelrolle i det sørgelige spillet som etter hvert rulles opp - men ham slipper Moss heldigvis å møte.

På nytt demonstrerer Scheen at hun kan skape spenning og spinne en intrige. Men «Englemakerne» kan ikke måle seg med de to første Moss-bøkene. De tilfeldige sammentreffene blir litt for mange, og personskildringen er mattere. Språklig-stilistisk er også denne romanen mindre gjennomarbeidet. Det går litt på tomgang det hele - som om boken mer er skrevet ut fra vilje og tanke enn ut fra inspirasjon.

Les utdrag fra boka