Schizofren psykiatri

I DAGBLADET PÅSKEAFTEN

skriver Greta Ericson og Ann Færden om det de mener er feil bruk av psykiatriske diagnoser fra journalister og offentlige personer. Dette bør ikke få stå uimotsagt.

Språk har ikke en iboende, essensiell betydning, som noen få «eier». Som aktive skapere av mening er vi mennesker med på å forme og omforme språket. At psykiatrien ønsker å ha monopol på visse ord er forståelig ut fra at den ønsker å beholde et skinn av vitenskapelighet.

Den franske tenkeren Michel Foucault sier at psykiatrisk praksis er moralsk fordømmelse ikledd positivismens myter. Og landsmannen Pierre Bourdieu hevder at det er den med makt i en relasjon som omdefinerer den undertryktes styrke, til «uforutsigbar naturkraft» og «driftenes vold».

Når Ericson og Færden

angivelig er så bekymret for stigmatisering, burde de se på det faktum at mennesker som kommer i kontakt med psykiatrien ofte opplever seg stigmatisert av nettopp psykiaternes og psykologenes diagnoser.

Det er således grunn til å anta at mennesker som sliter med livene sine ville hatt det bedre om psykiatrien sluttet med sin diagnostiseringsmani. Diagnoser er ikke noe som finnes i «naturen», men kontekstavhengige konstruksjoner som endres etter tidens smak og behag om rett og galt. Eksempelvis har det frisinnede Danmark fått dispensasjon til å droppe SM og transvestittisme som diagnoser.

HOMOFILI

er et annet godt eksempel; inntil 1970-årene var dét psykiatrisk diagnose. I en motmaktsstrategi har homofile tatt språket om «dem» tilbake, og gjort det til sitt eget.

Slik sett er det et skritt i riktig retning når folk i og utenfor norsk offentlighet omgås diagnosene som de vil, uten å vise psykiatrien sin ærbødighet.