Schizofrene diagnoser

Sprelsk, fandenivoldsk og kranglesjuk ironisering over norsk idyll.

BOK: Å lese Nina Witoszek er som å lese en av Norges mest avanserte essayister, Georg Johannesen: Det er ikke alltid man forstår hva de forsøker å si, men alle er enige om at det er godt sagt. I «Verdens beste land» avkoder Witoszek den norske sjelstilstanden, og som normalt sparker hun i øst og vest, før hun til slutt samler det elegant opp i paradokser, motsigelser og både-og. Norge er som skribenten Nina Witoszek, altså. Men samtidig, ifølge Witoszek, er Norge Europas mest europeiske land. Nordmenn er motvillige europeere. Europeeren Nina Witoszek er den motvillige nordmannen.

Kulturstriden

Boka består av omarbeidede artikler fra de siste årene, men pamfletten har likevel et helhetlig uttrykk. Witoszek starter og avslutter med norsk uavhengighetskamp fra tidlig 1800-tall mellom de antieuropeiske Patriotene og det kosmopolitiske Intelligenspartiet. Seieren hentet Patriotene hjem, og rusen har fulgt norsk tankeliv gjennom et par EU-avstemninger.

Det er kappestriden mellom Patriotene og Intelligensene, og deres arvinger, som har gjort «Den norske drømmen mer romslig og mindre selvtilfreds», ifølge Witoszek. Innfallsvinkel og tematikk minner om hennes «Norske naturmytologier» fra 1998. Den gang framstod dekonstrueringen av norsk identitet som forfriskende. I mellomtida har pisken fått et hint av støvsmak.

Da er det mer aktuell futt over hennes torpedering av den liberalradikale offentligheten. Venstresiden, bistandspolitikere og multikulturalister får stryk for sin feilslåtte snillistiske innstilling til verden, innvandrere og muslimer spesielt. Mange progressive intellektuelle «har en ting til felles med fundamentalistiske muslimer: Begge tolker ytringsfrihet som retten til å ytre meninger de er enige i.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flere ganger har islamister og liberalister skapt felles front, mener hun, blant annet i kjølvannet av Mulla Krekar-løftet til Shabana Rehman i 2004 og publiseringen av Muhammed-karikaturene. Hun konkluderer sedvanlig spissformulert: «Det er ikke islam som truer Norge. Det er det liberale demokratiets begunstigede som gjør det».

Krangelen

På den ene siden hevder Witoszek at disse intellektuelle bedriver politisk korrekt selvsensur, på den andre siden blir de samme beskyldt for å utdefinere annerledestenkende. «Kjetter er bare et annet ord for den frie tankens utøver», ifølge Witoszek, som for øvrig kaller sine egne ideer «kjetterske» og sier at hun «kultiverer en kontroversiell penn».

Er kjetteren, dissidenten, den kontrære, den politisk ukorrekte, eller hva de nå smykker seg med av honnørord om dagen, frie så lenge de ikke sier hva de mener, men til enhver tid bare det motsatte av flertallet? Hva er forskjellen på en slik kjetter og en kranglevoren værhane med en dårlig fjærdag?

Prisbelønt

Man kan kjekle om innhold, og det er vel Nina Witoszeks vårønske, men det er ikke mye tvil om at hun stilistisk er en av Norges mest særpregede, vidtfavnende og utfordrende essayister.

Resonnementene er meningsmettede, metaforbruken er ofte overraskende, referansene i én setning strekker seg gjerne fra Platon til VG uten at det framstår som anstrengt eller distraherende. Som halvt polsk, halvt irsk og halvt norsk (150 prosent menneske) løfter hun det norske debattklimaet med sitt lærde drag av essensielt alvor og skjemt.

Hun har fått Fritt Ord-prisen, hun har blitt kåret til en av Norges fremste intellektuelle, og hun er nå moden for enda gjevere utmerkelser. Slik straffer vi kjettere med kontroversielle penner her i landet.