Schizofrene Norge

Det er valgkamp og alle gode nordmenn skal ut og gjøre sin fordømte borgerplikt. Brøyte seg gjennom fjell av valgflesk og retorikk og finte unna journaliststandens terningtrillende kommentarkorps – totaloppslukt i politikernes fremtoning og kroppsspråk og døv på begge ører for politisk innhold i debatter, diskusjoner og utspill.

Men valget av parti skal altså tas. Forhåpentligvis av de aller fleste av oss. Og det kan være vanskelig å se hva valget handler om, hva vi vil og hva som står på spill. Først og fremst er det lokalpolitikken som skal under lupen når det er kommune- og fylkestingsvalg. Det dreier seg likevel også om retningen for norsk politikk. Sittende regjering har bidratt til å gjøre betydelige og nødvendige endringer i den politiske kursen. Men samtidig står den som fremste representant for det schizofrene Norge. Valget handler derfor også om å komme seg ut av psykosen.

Det schizofrene Norge er tilstanden vi befinner oss i etter to år med rødgrønt styre. Sinnslidelsen schizofreni kan kjennetegnes av at pasienten har problemer med å tenke, se og oppleve forhold sammenhengende. Vedkommende blir ofte opphengt i enkeltheter og vender det døve øret til hvis noen forsøker seg på realitetsorientering. Symptomene kan spores i norsk politikk også.

Regjeringen har oppnådd noen helt stålende resultater, det er ikke det. Norge har slettet illegitim u-landsgjeld, trukket tilbake krav om privatisering av velferdsgoder i fattige land, trukket seg ut av krigen i Irak, reddet arbeidsmiljøloven og stoppet noen av de mest hårreisende privatiseringsprosjektene innen for eksempel skole og jernbane. Ikke minst fremstår Odd Roger Enoksen som litt av en superhelt om det faktisk viser seg at mannen har berget hjemfallsretten etter tidenes verste frontalangrep fra byråkratene i ESA. Og Soria Moria-erklæringen går det gjetord om blant rettferdighetsforkjempere og solidaritetsbevegelser verden over.

Likevel sitter man altså igjen med følelsen av at det er schizofrene tider. For:

På den ene siden er arbeidsmiljøloven reddet. På den andre siden er det fare for at regjeringen kan gå god for og implementere EUs tjenestedirektiv, noe som vil få dramatiske konsekvenser for arbeidslivet, både for nordmenn og for de som kommer hit for å arbeide.

På den ene siden har krav til fattige land i WTOs tjenesteavtale blitt trukket fordi fattige land skal få anledning til å beskytte og bygge opp sine markeder slik vi tidligere har gjort her hjemme. På den andre siden kjøres det hardt på for dramatiske tollkutt i andre fattige land, når det er snakk om handel med fisk.

På den ene siden har Norge klokelig trukket seg ut av Operation Enduring Freedom i Afghanistan. På den andre siden har vi sendt spesialsoldater til Isaf-styrkene som nå har tatt over mange av de krigshandlingene Operation Enduring Freedom tidligere stod for.

Mens Norge kriger i Afghanistan tvangshjemsender vi flyktninger til det samme krigsherjede landet.

På den ene siden er det velferden som står i høysetet i alle valgkampens taler og appeller. På den andre siden står vi midt oppi omleggingen av pensjonssystemet – en innstramming i folketrygden på mange milliarder kroner og velferdsstatens største retrett.

På den ene siden er det mye snakk om aktiv næringspolitikk og eierskapsmeldinger. På den andre siden lar man Eivind Reiten løpe rundt i fri dressur, enten han lobber mot Hydros egne eieres (statens) uttalte mål i energipolitikken, eller det er snakk om selvpremiering av egen fortreffelighet.

Når Norge forhandler i WTO står vi sammen med utviklingslandene og krever reforhandlinger av patentregelverket (Trips) for å sikre tilgang til livsviktige medisiner. Når Norge, gjennom EFTA, forhandler frem bilaterale handelsavtaler med de samme landene, krever vi at patentregimet utvides i legemiddelindustriens favør. Da kan patenttiden bli enda lengre og kopimedisiner, som er tillatt i WTO, plutselig bli forbudt. Den ene dagen er det pasientrettighetene som står i sentrum. Dagen etter, er det patentrettighetene som skal sikres.

Det er schizofrene tider og på tide å gjøre noe med det. Det er ikke bare velgerne som i valgets kval skal gjøre sin plikt. Partiene har også ansvar for å bruke valgkampen til noe fornuftig og vise at det er sammenheng i politikken som føres.

For noen tiår tilbake var det arbeidsledighetstallene det jevnlig ble rapportert om i radio- og TV-sendinger her til lands. I dag er det aksjekurser og børsnoteringer som leses opp. Dette kan trekkes frem som et bilde på at det politiske fokuset endrer seg over tid, at det stadig kommer nye paradigmeskifter også på det politiske felt. Kanskje er det kimen til et slikt paradigmeskifte vi nå kan se i norsk politikk? Ingenting ville være mer gledelig enn det. Men slik valgkampen og det politiske spillet nå fortoner seg, er det vanskelig å se hvor veien går.

Hva er det regjeringen vil? Ønsker den mer demokrati og rettferdig fordeling og å bidra til å utrydde fattigdommen både her hjemme og internasjonalt? Eller tusler man rundt i et forsøk på å gjøre alle til lags?