HILSTE: Ambulansesjåfør Erik Schjenken (t.h) hilste på Ali Farah (t.v) etter at han ble frifunnet i Oslo tingrett for utilbørlig opptreden mot Ali Farah i ambulansesaken. I midten, Farah's forsvarer, advokat Helge Hjort. Nå har Schjenken skrevet bok om hvordan han opplevde saken.
Foto: Heiko Junge / SCANPIX
HILSTE: Ambulansesjåfør Erik Schjenken (t.h) hilste på Ali Farah (t.v) etter at han ble frifunnet i Oslo tingrett for utilbørlig opptreden mot Ali Farah i ambulansesaken. I midten, Farah's forsvarer, advokat Helge Hjort. Nå har Schjenken skrevet bok om hvordan han opplevde saken. Foto: Heiko Junge / SCANPIXVis mer

Schjenken forstår ikke at folk kunne oppfatte ham som rasist

Nå har han skrevet bok om ambulansesaken. Send inn dine spørsmål her.

• Erik Schjenken stiller til nettmøte på Dagbladet.no i dag. Send inn ditt spørsmål alt nå, nederst i artikkelen!


(Dagbladet.no): - Det var kjempeskummelt å levere manus, og jeg gruer meg litt for reaksjonene folk kan komme med. Men jeg er litt stolt også, sier Erik Schjenken til Dagbladet.no.

Ambulansesjåføren ble kjent for hele Norge etter en utrykning til Sofienbergparken 6. august 2007. Det var da han og kollegaen bestemte seg for å la være å kjøre Ali Farah til legevakten.

Senere viste det seg at Farah hadde hjerneblødning.

- Litt skummelt
«Livet slik jeg kjente det, skulle bli snudd på hodet,» skriver han selv om episoden, i en ny bok som lanseres neste uke. Den har fått tittelen «Jeg er ingen rasist», og er Schjenkens beskrivelse av hvordan han opplevde tida før, under og etter utrykningen.

Han takket først nei til å skrive bok om det hele, ifølge ham selv fordi han ikke ville lage underholdning ut av det. Men etterhvert ble han overtalt av Aschehoug-redaktør Halvor Fosli.

- Jeg hadde lyst til å informere om saken slik jeg oppfattet den. Men underveis i skriveprosessen følte jeg at jeg også fikk en god mulighet til å informere om hva vi gjør i yrket vårt, sier Schjenken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det er litt skummelt, jeg føler jeg vrenger sjela mi på et vis. Men hvor mange er det som får muligheten til å gi ut en bok på denne måten? Det er litt rart å være forfatter Erik Schjenken, istedet for ambulansesjåfør eller rasist Erik Schjenken, sier han.
 
Forstår ikke rasiststempelet
Han og kollegaen ble av mange brukt som selve eksempelet på rasisme i norsk offentlighet. Hva de sa og hvordan de opptrådde under utrykningen har blitt referert uttallige ganger i forskjellige medier. Spesielt at kollegaen utbrøt «Ditt svin!» da en skadd og omtåket Ali Farah tisset på ham.

I boka beklager Schjenken at de trodde Farah var ruset, og ikke alvorlig skadd. Han beklager også språkbruken, og at de dro fra stedet uten å forsikre seg om at han fikk transport til legevakten. Men han insisterer på at det ikke var rasistisk motivert, og han retter sterk kritikk både mot sin egen ledelse ved Ullevål Sykehus, media  og norske politikere for måten han ble behandlet på.

- Du bruker mye av boka på å argumentere for at du ikke er rasist. Men forstår du at folk kunne oppfatte dere som det?

- Nei, det forstår jeg ikke i det hele tatt. Vi hadde gjort akkurat det samme om han var verdens vakreste kvinne, så provoserende følte vi at det var der og da, sier han.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har tidligere vedtatt at de to ambulansesjåførene var forutinntatte i forhold til Ali Farahs hudfarge og bakgrunn.

Men i dag offentliggjorde Likestillings- og diskrimineringsnemda et nytt vedtak, der de konkluderer med at Schjenken og kollegaen ikke diskriminerte Ali Farah på grunn av hudfarge.

 Nemda kritiserer samtidig Likestillings- og diskrimineringsombudets granskning, og at de ikke lot ambulansesjåførene uttale seg. 

Schjenken forstår ikke at folk kunne oppfatte ham som rasist

- I dag er det opplest og vedtatt at ingenting av det som skjedde kan kalles rasistisk, sier Schjenken.

Tror ikke boka vil provosere
Han omtaler hele saken som «forjævlig fra a til å», men sier at det å skrive boka har fungert som terapi.

- Det var lett å skrive, og veldig fort. Det var godt å få fokusert på noe, sier han.

- Har noen blitt provosert over at du skriver boka?

- Nei, jeg tror egentlig ikke at dette kan provosere noen. Noen vil sikkert synes det er ubehagelig å lese, jeg skriver jo om folk jeg synes har håndtert dette på en dårlig måte. Men jeg føler ikke at jeg angriper noen, og jeg har hold i det jeg skriver, mener han.

- Er du ferdig med saken nå?

- Nei. Diskrimineringsstempelet føler jeg ble lagt dødt med likestillingsnemda. Men det vil være en del av meg lenge, lenge. Jeg vet ikke om jeg noen gang blir ferdig med det, for å være ærlig.

- Ikke helt i vater ennå
I boka forteller han om hvordan han til slutt oppsøkte psykolog for å få hjelp. Han fikk kvalme, hjertebank og svettetokter av å lese ordene rasisme og diskriminering, og han reagerte både på synet av gress, stemmene til Kristin Halvorsen og Sylvia Brustad, og nyhetsvignetten til Dagsrevyen.

Nå holder han på med en bachelorgrad for å bli yrkesfaglærer i ambulansefag, og har innstilt seg på at han ikke kommer til å jobbe som ambulansesjåfør mer. Men nedturene kommer fortsatt.

- Jeg er ikke helt i vater ennå. Jeg har fortsatt dype bølgedaler. Men nedturene varer ikke så lenge, og veien opp igjen er kanskje litt kortere.