Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Schøyen og kulturkriminalitet

I BRENNPUNKT

tirsdag 7. september 2004 kommer det frem nye opplysninger om manuskriptsamlingen til Martin Schøyen. Programskaperne Ola Flyum og David Hebditch setter søkelys på Schøyens eierskap av tidlige afghanske buddhistiske manuskripter angivelig reddet fra Taliban. Flere historier har versert om skriftenes opphav, deriblant Schøyens om at han organiserte en redningsaksjon ved Bamiyan etter at Taliban kom til makten. Historien ble førstesides oppslag i norske media etter at Taliban i mars 2001 sprengte de kjente Buddha statuene. Schøyen ble fremstilt som en redningsmann av verdens kulturarv, rost for at han gjorde skriftene tilgjengelig for forskere og at han ønsket å selge dem til den norske stat.

Brennpunkt retter kritiske spørsmål mot Schøyens fortelling og viser at opprinnelsen trolig har vært tilslørt for å skjule andre forhold. Skriftene fra Afghanistan ble funnet i 1993, før Taliban kom til makten. Flere av skriftene kommer fra Gilgit området i Nord-Pakistan hvor de er ulovlig utgravd og smuglet ut av Pakistan, i konflikt med Pakistans lovgivning - og i strid med enhver faglig-etisk standard. Schøyen og Jens Braarvig - sistnevnte som forsker på skriftene - erkjenner også at noen manuskripter har vært i samlingene til det plyndrete Nasjonalmuseet i Kabul, kjent for dem siden 1998, men holdt skjult. Schøyens oppkjøp av buddhistiske skrifter har også bidratt til å skape et internasjonalt marked for slike kulturminner, noe som har medvirket til plyndringsraid av fornminner i Pakistan.

DE NYE opplysningene

viser hvordan mye av den internasjonale handelen med kulturminner finner sted i en gråsone for etisk og legal virksomhet, i tillegg til hvordan man søker å legitimere og å heroisere denne virksomheten. Historien om at manuskriptene ble reddet fra Taliban kan neppe forstås som annet enn en dekkhistorie for å skjule faktiske forhold. Desto verre er det at norske media, fagfolk og ministere aksepterte Schøyens forklaring og utropte ham til helten som reddet verdens kulturarv, foruten at de argumenterte for et norsk eierskap av samlingen. Selv om Schøyen virkelig skulle ha «reddet» skriftene fra Taliban, kimte ikke varselklokkene over problemet ved å ta kulturminner ut av et land i krig, for så å selge disse. Forklaringssprik, selvmotsigelser og den øredøvende taushet om funnforhold vekket ikke mistanke eller handling hos myndigheten. Schøyen forholdt seg så taus som mulig, og de nye avsløringene viser hvorfor han unngikk kritiske spørsmål.

I januar 2002 publiserte vi en kronikk i Aftenposten hvor vi advarte mot et norsk eierskap og bad om at norske myndigheter vurderte de kulturelle, etiske og juridiske sider ved saken, men anmodningene ble ikke tatt til etterretning. Siden har debatten om Schøyen-saken blitt preget av en mer kritisk undersøkende journalistikk, spesielt av Osman Kibar i Dagens Næringsliv og Leif Anker i Museumsnytt. Vårt eget syn har utviklet seg over tid fra en forsiktig kritisk holdning til forundring over en kulturskandale av internasjonal proporsjoner under utvikling.

I KJØLVANNET

av spørsmålene knyttet til materialet fra Afghanistan/Pakistan dukker også andre spørsmål opp: hvordan har gjenstanden fra Egypt kommet inn i samlingen? Er materialet fra Irak utført fra landet og omsatt i strid med FN-resolusjoner? De mange spørsmål om Schøyen-samlingen toppet seg høsten 2003. I mai og august krevde den egyptiske Supreme Council of Antiquities tilbake sytten angivelig stjålne gjenstander i Schøyen-samlingen. I september skriver den afghanske kulturministeren til kulturminister Valgerd Svarstad Haugland og krever tilbakeføring av skriftene til Afghanistan. Hauglands avslag om å forfølge saken kan vanskelig forstås annet enn at den norske stat stiller seg likegyldig til plyndring av kulturminner i fattige og krigsrammede land.

Til tross for advarsler ytret i sakens anledning, er det skuffende å se hvordan fagfolk og kulturbyråkrater ikke tok signalene på alvor, mens Schøyen har fått støtte fra folk i sentrale stillinger i det norske samfunnslivet. Statsråd Svein Ludvigsens naive lobbyvirksomhet for norsk eierskap fikk heldigvis et ufrivillig komisk skjær over seg i Dagens Næringsliv i mars 2002, men forholdet viser at det helt opp til regjeringsnivå ble stilt få kritiske spørsmål. Av større betydning er støtten Nasjonalbiblioteket gir ved å legge ut katalog over skriftene på Internet (http://www.nb.no/baser/schoyen/). I tillegg ivrer Bendik Rugaas, tidligere direktør for Nasjonalbiblioteket og nåværende generaldirektør for kultur i Europarådet, for norsk eierskap og fremstiller saken som uproblematisk.

SENTRALE NORSKE

institusjoner, som Senter for grunnforskning under Det Norske Videnskaps-Akademi og Universitetet i Oslo, er også aktører gjennom forskningen på skriftene. Riktignok er det positivt at skriftene forskes på og gjøres kjent via en større publikasjon. Problemet oppstår derimot når Jens Braarvig, som leder forskningsprosjektet, hevder at landene skriftene kommer fra ikke er interessert i dem, og deretter forfekter at skriftene skal eies av norske interesser. Dette fremstår i et grelt lys når Braarvig siden 1998 har kjent til at noen av skriftene kommer fra det plyndrete Nasjonalmuseet i Kabul. Braarvig har skjult faktiske forhold og ikke kun sikret seg et forskningsmateriale, men også forsøkt om å overbevise den norske stat å kjøpe manuskripter som er stjålet fra en annen stats nasjonalmuseum. Braarvig står for et forskningsetisk lavmål, men så har han også uttalt at etikk, eierskap og jus ikke angår ham (i Museumsnytt 1-2002).

Ifølge de opplysninger som nå har kommet frem - og at kritiske spørsmål vedrørende samlingen er reist gjennom flere år - bør den norske stat innse at sentrale aktører og institusjoner i norsk samfunnsliv har sett gjennom fingrene med eller bidratt til å støtte plyndring, smugling og ødelegging av verdens kulturarv. Myndigheter og fagfolk i Norge har frem til nå sviktet sitt ansvar, og tiden er derfor inne til en offentlig undersøkelse av sakens mange sider. Schøyen-samlingen, i Norge og i utlandet, må «fryses» og granskes for å finne ut hvor gjenstandene kommer fra og hvordan de er ervervet. Sentrale aktørers rolle i saken må også vurderes, slik som statsråd Svein Ludvigsen, Bendik Rugaas og Jens Braarvig. I det minste kan vi stille spørsmål om disse fremviser en mangel på etisk standard og dømmekraft som burde forventes å finnes innehavere av sentrale posisjoner.

Forholdene omkring Schøyen-samlingen tilsier nå en full politietterforskning. Det er grunn til å tro at kulturkriminalitet er mer omfattende enn den kjente Schøyen-saken og norske myndigheter bør våkne fra sin tornerosesøvn når det gjelder denne handelen. I dagens globaliserte verden blir nasjonalbegeistring for kulturelle røvertokt fort til en forbrytelse.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling