FILM: Man kan som kjent ikke se den grense under vann. Mindre utbredt er det at man i verdensrommet ikke kan se grensen mellom tøysete og teit.
Oser skurk
Valerian (Dane DeHaan) og Laureline (Cara Delevingne) ser egentlig ut som om deres største utfordring er å finansiere russebussen, men er visst begge etterretningsoffiserer i det ytre rom, der menneskeheten bare er én av mange bemerkelsesverdig menneskelignende raser. De får et oppdrag som synes å handler om noe annet enn hva den offisielle forklaringen tilsier, kommer på sporet av en rase som sies å være utdødd, og dessuten marsjerer Clive Owen rundt i uniform med tung musikk på soundtracket og plastglinsende svarte roboter i hælene. Alt tyder på at både detektivarbeid, forfølgelsesscene m/romskip og liksomirritasjon mellom de to attraktive partnerne er i vente.
Valerian and the City of a Thousand Planets
Science fiction
Luc Besson
Dane DeHaan, Cara Delevingne, Clive Owen, Rihanna.
4. august 2017
9 år
Valerian and the City of a Thousand Planets
Det er stunder der «Valerian and the City of a Thousand Planets» er herlig: leken og oppfinnsom, med klare forbilder i «Indiana Jones»- og «Star Wars»-filmene. Når Laureline blir kidnappet av et monstrøst folkeferd for å spille en lenge ukjent rolle under banketten deres, eller forhandler med tre snabelsladrere som har satt opp en lukrativ business på innhenting og samling av informasjon, er det direkte morsomt.
Svimlende kitsch
Men så svinger den tross alt uhyre skjematiske historien vekk fra moroa og over i melodramaet. «Valerian and the City of a Thousand Planets» er basert på en høyt elsket fransk tegneserie fra sekstitallet, men lider under å være bearbeidet av Luc Besson. Veteranen Besson har vært ute i rommets vinternatt før, blant annet i «Det femte element». Han har noen utmerkede instinkter og noen beklagelige, og bryr seg visst lite om å skjelne mellom dem.
Alt som har å gjøre med det forsvunne folkeslaget ligger på et svimlende kitschnivå og er direkte pinlig. Flørten mellom Valerian og Laureline føles som et pliktløp. DeHaan har en fin, fredig guttethet, og er tydelig en bedre skuespiller enn Delevingne. Hun har attitude, men ikke rekkevidde. Det har heller ikke Rihanna, som dukker opp midtveis for å sette galaktisk rekord i antall kostymeskift per minutt. Det er minutter som, i likhet med en god del andre, kunne vært bedre anvendt.
En ny klassiker. Man kan ikke annet enn å fryde seg
Lyst til å diskutere?
