ALKOHOLIKERFORELDRE: Barna bak tallet vokser opp med uforutsigbarhet, bekymringer og annerledeshet, skriver artikkelforfatterne. Foto: Paul Biryukov / Shutterstock / NTB scanpix
ALKOHOLIKERFORELDRE: Barna bak tallet vokser opp med uforutsigbarhet, bekymringer og annerledeshet, skriver artikkelforfatterne. Foto: Paul Biryukov / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Barn av alkoholikere:

Se barna som trenger det

100 000 barn i Norge må leve med at en av foreldrene har et alkoholproblem.

Meninger

Skolestart, aktiviteter, bokpapir, timeplan, skolemelk, regntøy og gummistøvler, matpakke, bursdagsinvitasjoner og vennegrupper…

Det er mye som skal på plass. Lista kan virke uendelig lang selv for en mamma og en pappa med overskudd og pågangsmot nå ved skolestart. Hverdagen og høsten er her og med den dager som det er krevende å holde seg innenfor, spesielt om man lett faller utenfor. Sykdom, psykisk uhelse og rusmisbruk krever sitt av både barn og foreldre. Det skal ikke mye til for å velte lasset, slik at selv den mest ordinære tirsdag virker uoverkommelig.

100 000 barn i Norge i dag lider under av at en av foreldrene har et alkoholproblem. Dette tilsvarer ca. to barn i hver skoleklasse.

Barna bak tallet vokser opp med uforutsigbarhet, bekymringer og annerledeshet. Det er ikke enkelt å ta med seg en venn hjem når du ikke vet om mamma er full etter skoletid. Det er ikke lett å sovne om kvelden når du er redd for at pappa ikke skal våkne av den tunge rusen. Det er vanskelig å skjule at du lager skolematen selv, når du egentlig ikke kan skjære brødskiver og alle de andre kommer med fine matpakker.

Jeg, Steffan, som er en av kronikkforfatterne, var ett av disse barna. Jeg vokste opp i Kristiansand på 1970-tallet sammen med broren sin og en mamma med store alkoholproblemer, uten pappa hjemme. Jeg var skitten og uflidd, hadde en mor som aldri stilte opp, som ikke smurte matpakke eller henta etter skolen. De andre barna hvisket om mamma. Med filmen «Natta pappa henta oss» deler jeg min historie fra sommeren jeg var elleve år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sommeren mamma for det meste var på fylla, natta pappa endelig reddet meg og lillebror og hvordan jeg nå som voksen prøver å forstå hva som skjedde. Med filmen ønsker jeg i samarbeid med Blå Kors å skape et rom for samtaler om og med disse barna og om åpenheten som trengs for å hjelpe dem der og da, men også støtte dem seinere i livet når de skal forsone seg med og bearbeide en oppvekst preget av foreldres alkoholmisbruk.

Utdrag fra manus:

Steffan: Den fineste jenta i klassen vår var Nina. I alle fall syntes jeg det.

En dag hørte jeg henne si: «Se på det stygge håret hans, se hvor fett og langt det er, jeg skjønner ikke hvordan noen kan gå rundt som det der…»

Steffan ser ned, så opp igjen.

Steffan: Jeg husker jeg tenkte: Bare vent, Nina, en dag skal jeg vise deg og alle de andre at jeg er best i noe.

Det er undervisning i Steffans klasse, og på TV-skjermen ser vi et bilde av Steffans pappa som spiller lutt ved et gammelt slott sammen med en gruppe kledd i renessanseklær. Musikken fyller rommet.

Steffan: Noen spør meg om det ikke var faren min på det bildet. Jeg svarer ja.

Kameraet viser Steffans ansikt som utstråler både stolthet og forlegenhet.

Steffan: I det øyeblikket ser de andre på meg som de aldri har gjort før. Jeg var ikke en av dem som bodde nede i byen, men en av dem – de som har foreldre med fine biler, som alltid hadde kule klær, som sang i kor, var med i idrett og som måtte være hjemme klokka ni.

Dette er to små scener fra Steffans skoleår som har brent seg fast i minnet hans.

Hendelser som kanskje ingen andre husker. To hendelser som skal minne oss på hvor lite som skal til for å kjenne seg litt annerledes, både på godt og vondt.

Så hva kan du gjøre for dette barnet, om du mistenker at ikke alt er bra i hjemmet? Vi vet at det å bli vist omsorg, få høre at du er bra, at noen har sett deg, tar seg tid til å fortelle at det som skjer hjemme ikke er din feil, disse små handlingene, ordene, blikkene og bekreftelsene – de gjør en forskjell og er livsviktige for sårbare barn. Kanskje kjenner du et barn som du er bekymret for, men du vet ikke helt hva som er galt og hva som skaper bekymring hos deg?

Her er noen råd: Start med å ta magefølelsen din på alvor. Er du bekymret for et barn bør du gjøre noe for det. Uansett. Vis barnet positiv oppmerksomhet. Å vise omsorg blir aldri galt. Ofte er det nødvendig å ta grep på systemnivå for eksempel å snakke med helsesøster, rådføre deg med barnevernet, snakke med en lærer. Men glem aldri SAMTIDIG å vise barnet omsorg i barnehøyde, ved å være i direkte kontakt med barnet. Det er det som forebygger problemer hos et barn. Og det er bedre å forebygge tidlig enn å reparere voksne.

Dette forebygger:

Å bli sett og anerkjent av trygge voksne.

Å få være en del av et fellesskap, ha gode og støttende venner.

Å mestre – vi kan legge til rette for at alle barn får delta i fritidsaktiviteter der den enkelte opplever mestring og fellesskap.

Se flere konkrete råd om hvordan du kan gjøre en forskjell på jegser.no

PS: I denne kronikken er det flere beskrivelser av barn som vokser opp i alkoholiserte hjem, beskrivelser som går på ytre tegn som dårlige klær og ustelt hår. Vi vil minne om at alkoholmisbruk eksisterer i alle samfunnslag og at eleven like gjerne kan bli kjørt til skolen i den feteste bilen og i de kuleste klærne. Sårbare barn er som andre barn: forskjellige.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook