Se, de snakker

Jo mindre tilgjengelig noen er, dess mer er et intervju med dem verdt. Men bare så lenge de ikke lar seg intervjue.

FILMSTJERNER FRA USA er det nærmeste vi har halvguder i vår tids underholdningsreligion. De synes å være overalt. Men de er det slett ikke. Det du ser er bare bilder og image på avveie, støv virvlet opp av medievogna som kjører forbi. I virkeligheten er pressens tilgang til halvgudene uhyre begrenset. Audiensene gjennomføres like rituelt som besøk ved solkongens hoff.

I magasinet New Yorker sto det i september en artikkel om Hollywoods PR-arbeid. Utgangspunktet var en helt vanlig film fra Disney - og grunnen er sannsynligvis enkel: På de helt store filmene hadde agentene i Hollywood aldri sluppet en journalist så nær noe «virkelig». For agenter og PR-konsulenter har en dobbel rolle: De er innkastere når pressen skal lokkes til å skrive om nye ukjente navn på vei oppover, beinharde dørvoktere når godt etablerte merkenavn, som «Tom Cruise» eller «Julia Roberts», skal beskyttes.

FOR EN VANLIG FILM leies et hotell for ei helg. Til hotellet inviteres journalister og fotografer, alle aviser, magasiner og fjernsynskanaler. Og så står alle pent i kø og spiser kanapeer mens de venter på å bli sluppet inn til intervjuer med regissør og skuespiller. Om morgenen er det TV-intervjuer på rullebånd. Hele fem minutter til hver. Om ettermiddagen får skribentene sitt: seks runder med gruppeintervjuer, hver med sju journalister. Hver gruppe på sju får tjue minutter.

REGNER MAN ETTER, blir det 2 minutter og 51 sekunder på hver av de heldige utvalgte. Det er akkurat nok til å få stilt to spørsmål og få en autograf. For de involverte, som altså blir intervjuet av 42 journalister på to timer, er opplevelsen først og fremst én ting: Kjedelig. For salgsbudskapet om filmen skal bokstavelig hamres inn: Det skal gjentas minst fire ganger i hvert intervju. I beste fall ligger det en jukselapp fra PR-selskapet foran regissør eller skuespiller, med meninger tilpasset hvor journalisten er fra: «Så du er fra Norge? Liv Ullmann er en stor skuespiller. Og Edvard Munch har betydd utrolig mye for min kunstneriske utvikling. Og du er fra Sverige? Ingmar Bergman er en...». Og så videre.

RESULTATET ER fabrikkprodusert seriejournalistikk. Alle får sitt, men det er ikke stort de får. Og for å få være med i fabrikken må du oppføre deg pent: Still feil spørsmål, og du forsvinner fra invitasjonslista.

FOR DE STØRSTE STJERNENE er det enda mer absurd: Da Tom Cruise skulle intervjues av Rolling Stone, refuserte han, eller hans agent, de første fjorten journalistene magasinet ydmykt foreslo til jobben. Den femtende ble godtatt, og skrev et særdeles snilt og positivt intervju. Rolling Stone la seg flat, for Tom Cruise på forsida selger blader. Da må han få velge sine egne hoffjournalister. Og lista over hva journalisten ikke fikk lov til å spørre om er så lang at New Yorker enkelt summerer den opp slik: Ikke spør om noe personlig.

I NORSK PRESSE kjenner vi hyperkontrollen på et annet område: Utenlandsk proffotball. Spillere på Manchester United snakker ikke lenger med journalister når det er hjemmekamper i Premier League. I Champions League snakker de fortsatt litt. Ikke fordi United og manager Fergusson vil det, men fordi arrangør UEFA krever det. Årsaken til de tause fotballspillerne er enkel: Manchester United har nå en egen TV-kanal. Vil du høre gutta snakke, får du kjøpe abonnement. Slik får klubben mest mulig igjen for millionlønningene de betaler spillerne. Journalistisk er selvsagt ikke en egen Manchester United-kanal stedet for kritiske spørsmål. Det foregår friskere og mer interessante debatter om laguttaket på en hvilket som helst pub.

NORGE ER FORTSATT annerledeslandet. På landslagssamling snakker spillerne fortsatt med journalister, riktignok på organiserte skift. På brakka hos Rosenborg foregår det utrolig nok fortsatt ekte kontakt og meningsutveksling. Men framtida ligger i Manchester, ikke i Trondheim. Jo dyrere fotballspillere, eller filmskuespillere, blir - dess mer blir de merkevarer. Jobben er å være produkter som sikrer lønnsomhet, ikke ekte mennesker som tenker høyt. Har du noen gang sett eller hørt Tiger Woods eller Michael Jordan si noe overraskende? Eller interessant? En institusjon som det norske kongehuset er det rene vårsleppet i forhold.

DET FASCINERENDE er at vi i mediene fortsatt er så opptatt av å sikre oss sitater fra de sportshelter eller artister som har ett fokus: Å si minst mulig og i hvert fall ikke noe provoserende. Det er selvsagt vanskelig å være uenig i utsagn som «Vi vant i dag, og fortsetter vi å vinne slik, kan vi vinne serien i år», men det gjør dem jo ikke verd trykksverten.

ÅRSAKEN TIL FENOMENET ligger i utilgjengeligheten. Nettopp når folk blir vanskelige å nå, henger vi ved deres lepper den gangen de endelig åpner munnen. Det er journalistikkens onde sirkel: Jo mindre viktig intervjuobjekter faktisk sier, dess større verdi gir vi det lille de kommer med. Og dess lettere lar vi dem ofte slippe unna: Vi har jo vært så heldige å få audiens, da oppfører vi oss helst pent, så slipper vi kanskje til igjen.

FOR DE PERSONENE vi stadig jakter på gjelder det omvendte, men like absurde prinsipp: Det er bare når du ikke vil snakke vi jakter på deg. Skulle du en gang faktisk få lyst til å si noe kan du oppdage at vi raskt mister interessen. Journalister er som tenåringer på sjekker'n: Vi drømmer bare om dem vi ikke får.