Se, der skyter bestefar

Både leddene og replikkene til Arnold Schwarzenegger er litt støle i «The Last Stand». Det kan tilgis.

FILM: «The Last Stand» er så bredbent at hoftene neste går av ledd: Ujålete bruksaction med Arnold Schwarzenegger som en innbitt urokkelighet i kuleregnet. Arnold er blitt støl både i kroppen og onelinerne siden glansdagene. Vitsene om aldring er tallrike, men «The Last Stand» preges først og fremst av gutteaktige entusiasme overfor raske biler og tunge håndvåpen.

Stadig større skyter
En innvending er da også at for mange av konfrontasjonene løses ved å gripe til en enda større skyter. Det virker uoppfinnsomt. Skjønt, oppfinnsomhet er kanskje ikke det viktigste kvalitetskriteriet her.

En meksikansk narkobaron er på rømmen fra FBI. Skjebnen og Hollywood-logikken vil ha det til at han setter kurs mot Sommerton, en solbadet småby med søvn i øynene, for å krysse grensen der. Sheriff Owens (Schwarzenegger) og hans skranglete team av landsens politifolk bestemmer seg for å stanse ham, til tross for advarslene fra de lett nedlatende dressene i FBI. 

Impulskontroll
Noe så konvensjonelt erkeamerikansk er selvsagt frontet av en innvandrer og regissert av en utlending. Regissør Jee-woon Kim tok ut all sin maniske kjærlighet til amerikansk sjangerfilm i «The Good, The Bad and the Weird», en lett epileptisk koreansk spaghettiwestern. Også «The Last Stand» er langt på vei en western. Men selv om både Jee-woons inspirasjonskilder og forkjærlighet for sprutende skuddvekslinger er høyst synlig også her, har han fått bedre impulskontroll siden sist.

Klisjeene regner i «The Last Stand», og særlig Peter Stormare burde tatt seg bryet med å gjøre skurken han spiller til noe mer enn en doven kombinasjon av tics og truende uttrykksløshet. Men årets Arnold-epos vippes opp på fireren fordi den er et stykke gammeldags, jovial og skikkelig underholdning, som aldri tar seg selv høytidelig. Begge de nevnte bena er godt plantet i bakken.