OPPFØLGER: De tre lite verdsatte og overbelastede mødrene Amy, Kiki og Carla gjør opprør mot julens utfordringer og forventninger i håp om å skape den perfekte ferien. Oppfølgeren til «Bad moms» kommer på kino 3. november. Video: SF Norge Vis mer

Anmeldelse Film «A Bad Moms Christmas»

Se, der twerker mamma

Jada, morsidealet er sikkert urealistisk. Men «Bad Moms Christmas» får en til å bli glad for at de finnes.

FILM: Det beste som kan sies om «Bad Moms Christmas», og det er ikke så rent lite, er at folk som Christine Baranski og Susan Sarandon kommer fra hurlumheien uten at seeren har slettet ut resten av filmografien deres fra netthinnen eller tenker noe annet enn at de er framifrå komedieskuespillere.

A Bad Moms Christmas

2 1 6

Komedie

Regi:

Jon Lucas, Scott Moore

Skuespillere:

Mila Kunis, Kathryn Hahn, Kristen Bell, Christine Baranski, Susan Sarandon, Cheryl Hines

Premieredato:

3. november 2017

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

A Bad Moms Christmas

Se alle anmeldelser

Baranski med sin infame arroganse og Sarandon med sin storøyde vitalitet er imidlertid ikke nok til å transformere rollene deres, eller de andre rollene i denne harrytassen av en hø-hø-komedie, som nok ville vært nødvendig om det skulle stått til å redde.

Dritings på kjøpesenteret

«Bad Moms» var en overraskende hit i fjor, og når sånt skjer, vil det alltid være noen som får dollartegn i blikket og bestiller en oppfølger. Mila Kunis, Kathryn Hahn og Kristen Bell spiller fremdeles tre mødre med små-til-mellomstore barn, henholdsvis den opprørske, den sexfikserte og den forsagte, som prøver å hamle opp med det de mener er et urealistisk morsideal.

Idealet kan være så virkelighetsfjernt som bare det, men når de tre drikker seg dritings på kjøpesenteret og twerker foran julenissen er det mest nærliggende å tenke at det kanskje ikke er så galt med noe å leve opp til iblant heller.

For langt ute

Tvisten i oppfølgeren er at mødrene til mødrene gjør sitt inntog. Baranski er den overambisiøse moren til Kunis, Sarandon den lurvete moren til Hahn og Cheryl Hines den klaustrofobisk kjærlige moren til Bell. Utfra et liketil referant kunne det høres ut som om dette kunne blitt småartige parodier på lett gjenkjennelige typer.

Men mødretypene er så lang ute at de ikke finnes gjenkjennelige, overtrampene deres såvel som døtrenes reaksjon er så langt over grensen at identifikasjonen fordunster, og den nusselige gjenforeningen på slutten føles usunn og påklistret. Disse gjenforeningene finner for øvrig og så klart sted på hver sin side av en strippekonkurranse for julenisser. Det er ikke godt å vite hvilken av disse situasjonene seeren vil føle det sterkeste behovet for å flykte fra.